Akkurat nå er Norges posisjon i internasjonal fotball som på 60— og 70-tallet. Innser vi det, kan vi snu utviklingen.
Da må vi bytte trener også. Det er umulig å se hvordan Per-Mathias Høgmo kan løfte dette laget opp igjen.
Det er trist å måtte skrive at en trener bør sparkes, og spesielt når det gjelder en hardtarbeidende trener som er full av godvilje og ambisjoner. Men når både hans arbeidsgiver og han selv lover resultater som aldri blir innfridd, må det bli slik.
FIKK DU MED DEG OLA BERNHUS' KOMMENTAR OM HØGMOS FREMTID? «Lykke til mot San Marino, Per-Mathias. Så bør det være slutt».
Ikke ypperst i verden
Denne "annen" får i oppdrag å skape et fotballag der hver enkelt spiller gjør sitt aller beste, i alle situasjoner, fordi det betyr noe å spille på landslaget.
Så får det heller være at disse spillerne ikke tilhører de ypperste i verden. Det gjør ikke spillerne til Aserbajdsjan heller, men de gjorde det beste ut av kampen uten at de hadde lovet noe som helst i retning av VM-deltagelse i 2018.Det var bare fordi det var landskamp, og fordi hensikten med å spille en fotballkamp alltid må være å vinne. Uansett nivå.
Så må vi spørre: Finnes det løsninger som raskt kan få norsk landslagsfotball på fote igjen?
Ny trener, men hva så?
Svarene er allerede begynt å komme, spesielt i sosiale medier. Vi må bytte trener (som vi selvfølgelig må). Inn med Solbakken, Hamrén, Lagerbäck, Rekdal, Smerud, Ingebrigtsen, Solskjær, egentlig hvem som helst, bare Høgmo forsvinner.
Men da forutsetter vi at alt er Høgmos feil. Det er det naturligvis ikke, det er bare å se på innsatsen i flere av de siste landskampene. Den viser at Høgmo har samme problem som Drillo i årene før. For svake spillere målt mot den skyhøye målsettingen NFF har for vårt landslag.
Hva med ungdommen?
Allerede kan vi lese at nå må U21-spillerne flyttes opp.
Så lettvint er det heller ikke. De slo Sveits, men det er bare uker siden de så ut som nybegynnere i kamp mot England. Og ungdomsfotball er ikke seniorfotball. Det så vi da vi tok bronse i U-VM og trodde vi hadde funnet ut av fremtiden. Det smuldret bort.
Det A-spillerne likevel bør lære av U21, er å yte sitt beste, med tekniske offensive spillere som byr på seg selv og et helt lag som duellerer av all kraft og vet forskjellen på spurting og lunting.
Det er der landslaget må begynne nå. Fotballmessig er vi på bar bakke etter årevis med motgang og forskjellige spillestiler.
VI SAMLET REAKSJONENE FRA SOSIALE MEDIER:— Jon Almaas tar over landslaget.
Nedover og nedover
Etter at Åge Hareide mistet grepet i sitt siste år, skulle Drillo bringe oss tilbake til 90-årene.
Da også den målsettingen visnet under forrige VM-kvalifisering, skulle Per-Mathias Høgmo prøve. Han ville imponere hele Fotball-Europa med et revolusjonerende spilleopplegg.
Nå må også det glemmes.
Noe å juble for
Nå er vi tilbake der vi var på 60-, 70- og 80-tallet, med mange tap, noen av dem hederlige, og en bragd i ny og ne. Som da vi slo Skottland (1963) og Jugoslavia (1965) og hele Norge var begeistret.
Hvis NFF, neste trener og spillerne innser at det er de vi er – og innrømmer det – kan det være begynnelsen på noe. På ny fremgang og ny forståelse i folket.
Men først skal vi visst banke San Marino, uten at det betyr noe som helst. I hvert fall ikke for flere av spillerne, som sikkert heller vil reise hjem.
Aftenpodden Sport: Totalslakter nytt FIFA-forslag som kan hjelpe Norge: