VITENSPORTEN: Forskning viser at mange av oss ikke er så aktive som myndighetene anbefaler. Derfor er det kanskje ikke så rart at mange tenker at kroppsøvingsfaget er tiltenkt oppdraget med å være et folkehelsefag. Slike oppfatninger og argumentasjoner om kroppsøving som folkehelsefag handler om hvordan fysisk aktivitet kan forebygge sykdom og uhelse. Men hvilke utfordringer oppstår med en slik forståelse?
Utfordringer
Hvis vi først sier at kroppsøving skal være et bidrag for folkehelsen, følger det at undervisningen blir utformet slik at elevene er mest mulig fysisk aktive. Imidlertid vil aktivitetsdosen elevene oppnår i kroppsøvingsundervisningen være langt unna Helsedirektoratets anbefalinger om en times fysisk aktivitet hver dag. Til det er timetallet i kroppsøving langt unna å kunne realisere anbefalingene om fysisk aktivitet.
En annen utfordring ved å begrunne kroppsøving som et folkehelsefag er at mange elever allerede er tilstrekkelig fysisk aktive i henhold til anbefalt fysisk aktivitet. Forskning viser at blant 9-åringene tilfredsstiller 64 % av jentene og 81 % av guttene anbefalingen, mens tilsvarende tall blant 15-årige jenter og gutter er henholdsvis 40 % og 51 % (FHI, 2019). I og med at veldig mange barn og unge allerede er tilstrekkelig fysisk aktive på fritida blir det ulogisk og irrelevant for disse elevene å skulle møte et obligatorisk skolefag som primært dreier seg om å trimme elevene.
En alternativ forståelse av helse
Den svenske professoren Mikael Quennerstedt har tatt til orde for at kroppsøvingsprofesjonen bør vende seg bort fra forståelser av helse som det å motvirke sykdom og uhelse. I stedet for å vektlegge hvordan vi kan forebygge sykdom, bør vi stille spørsmål om hvilke ressurser mennesker har som kan være helsefremmende.
Quennerstedt bruker metaforen om svømmeren i en motstrøms elv for å illustrere at både individet og omgivelsene har betydning for individets opplevelse av helse. Du kan være olympisk mester i svømming, men svømmer du i en elv med sterke strømmer, vil du drive nedover elva. På samme måte vil en dårligere svømmer kunne opprettholde sin posisjon eller sågar svømme oppover elva dersom strømmen i elva ikke er så sterk. Vi må med andre ord se på både svømmeren og elva, eller individet og omgivelsene for å kunne forstå individets helse. Et slikt perspektiv framhever at helse kan bety ulike ting for oss mennesker, og helse vil også være relatert til faktorer i det miljøet vi lever og virker i.
Hva vil det si å lære helse i kroppsøving?
I stedet for en ensidig vektlegging av at elevene skal være fysisk aktive for å forebygge uhelse, bør man stille spørsmål om hva som kan være helsefremmende faktorer i elevenes liv. Her vil det å utvikle elevenes bevegelseskompetanse kunne bli helsefremmende ressurser i deres liv. Å utvikle elevers bevegelseskompetanse betyr ikke at elevene ikke lenger skal være aktive i timen. De kan gjerne være aktive og svette.
Fokuset er likevel ikke at elevene skal være fysisk aktive for å forebygge uhelse, men hvordan læreren kan bruke aktivitet slik at de lærer bevegelser og utvikler et bevegelsesrepertoar som kan bli helsefremmende ressurser. Det er imidlertid ikke bare elevenes bevegelsesressurser (svømmerens ferdigheter) som har betydning for deres helse. Også elevenes tidligere erfaringer, livssituasjon og stressfaktorer elevene møter i sine liv (elva), vil ha betydning for deres helseutvikling.
I og med at elever har ulik bakgrunn med å være aktiv, og at helse kan bety ulike ting, blir det derfor viktig for læreren å tilrettelegge for en mer tilpasset, differensiert og inkluderende undervisning der elevene får medvirke mer i sin egen opplæring.
Referanse:
Quennerstedt, M. (2019). Healthying physical education – on the possibility of learning health, Physical Education and Sport Pedagogy, 24:1, 1–15.
