– Det var en rå opplevelse og veldig kjekt. Det gikk veldig fort, sier Mathias Dyngeland til VG i Spania.

Landslagskeeperen er på plass sammen med resten av laget, etter at avreisen for hans del ble utsatt.

Grunnen: Sønnen Oliver kom til verden for kort tid siden.

– Jeg var veldig klar på at jeg ikke kom til å reise før han hadde kommet. Det var en intens uke hjemme med lite søvn og mye jobb. Så har jeg fått lov til å sove og hvile litt her nede, sier Branns førstekeeper.

DEBUT: Mathias Dyngeland inn til sin debut på det norske landslaget i høst. Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Brann er den av klubbene som oppholder seg lengst i Spania. Hele februar blir brukt i Marbella i jakten på å nærme seg Bodø/Glimt på toppen av tabellen.

Det er Mathias Dyngeland en viktig brikke i. Derfor ønsket han også å være med på store deler av oppholdet på solkysten, selv om det betydde å reise fra sin førstefødte.

– Det er vanskelig, men vi var klare på som familie at det var viktig at jeg fikk komme ned hit og gjøre jobben min. Det er tungt, men vi har veldig god hjelp fra familien hjemme.

Det tok sin tid før det lovende keepertalentet Dyngeland skulle få sitt gjennombrudd. Allerede i 2017 ble han som Sogndal-spiller tatt ut i landslagstroppen – uten å få spilletid.

Siden gikk turen til svensk fotball, hvor spilletiden uteble. Tiden under Dag-Eilev Fagermo i Vålerenga ble heller ingen suksess.

Da er kontrasten stor til flytsonen keeperen nå opplever. Den nyfødte sønnen topper et år med landslagsdebut, cuptriumf og sølvmedalje med Brann.

– Det er ganske vanvittig. Jeg tror ikke folk helt forstår hva vi har vært gjennom. Dette er jo drømmen, og plutselig har du hatt et år der du opplever de. Når vi lar det synke inn over tid så kommer vi til å sette enda mer pris på det. Akkurat nå er vi konkurransemennesker som ønsker å bli bedre, sier den sindige bergenseren.

Brann blir en uke til på grønt gress og i varmt vær. Innen den tid er nok både Dyngeland, og kanskje aller mest samboeren, klar for at han skal komme hjem.

Om Oliver plukker opp keeperhanskene en dag, gjenstår å se. Men enn så lenge har ikke den lille gutten fått sin første Brann-drakt.

– Jeg ser ikke så mye fotball hjemme. Da går fokuset mest i andre ting. Men det vil nok komme fra familiemedlemmer, så han løper nok rundt i Brann-tøy snart, sier Dyngeland.