Drillo selv ble overrasket over at han måtte gå på dagen, sier han, men han aksepterer det.
Men ord kan ikke skjule at det dreier seg om å bli fjernet fra stillingen. Forbundsstyret har fått nok av dårlige landskamper. De er bekymret for det dårlige omdømmet som omgir laget. Antakelig var det TV2-intervjuet etter Sveits-kampen som fikk det til å renne over.
Da marsjerte Drillo ut fra et intervju der han ble stilt helt relevante spørsmål om kampen vi nettopp hadde sett.
Høgmo var klar
At Per-Mathias Høgmo blir den nye sjefen, var ventet.
Høgmo er kjent som en grei kar, minst like fotballtaktisk skolert som Drillo, modernisert i sitt fotballsyn, en kar som veiver med arma. Dette kan bli bra!
Per-Mathias Høgmo har likevel en åpenbar svakhet før han begynner som norsk landslagssjef. Han er alltid blitt betraktet som en fra forbundsklanen, den som har forsynt Norge med trenere på alle nivåer i et kvart århundre.
For folk flest er denne klanen mer og mer blitt forklaringen på at det norske fotballandslaget er akterutseilt.
Det er her det er grunn til å hoppe inn i diskusjonen og si at Per-Mathias Høgmo, anno 2013, IKKE er en fortsettelse av elendigheten.
Fornyelse
Det er allerede påpekt at han i de siste årene har utviklet sitt fotballsyn og innsett at 90-årene er passert. Det laget som skal lykkes i dag, må ha et større repertoar i angrepsspillet enn det Norge har stått for. Både i Tromsø og i den korte perioden i Djurgården har Høgmo vist at han både forstår dette og evner å få spillerne med seg.
Dessuten: Han er ingen type som går og skuler på folk rundt seg, han er et blidlynt menneske som gjerne tar seg en avvæpnende glis når vinden blåser, han er høflig nok til å svare på alle typer spørsmål, også de som ikke er intelligent høyverdige.
I tillegg: Han er en trener som gjerne veiver med arma. Han har stor tro på aktiv lagledelse, på at treneren som fagmann har noe å bidra med under spillets gang, på at fotballspillere er skarpe nok i hodet til å oppfatte beskjeder og sette dem ut i livet.
Per-Mathias Høgmo kommer aldri til å la en kamp trille ut i ingenting dersom det er mulig å hindre det.
Sagt på en annen måte: Det Drillo er blitt kritisert for å mangle, har Høgmo mye av.
Kan jobbe innenfra
Samtidig har han Drillos bunnsolide fotballmessige bakgrunn. En lang spillerkarriere er fulgt av en mangslungen trenervirksomhet der det er lite annet som kan klistres på ham enn at han er en av dem som på forhånd vet hvor kaffemaskinen står i forbundskorridorene.
Dette kan vi velge å se som en fordel, for det er mye manøvrering som skal til før en landslagstrener har skaffet seg de arbeidsmulighetene som fører til resultater.
Nå som valget er tatt, og det er et godt valg, er det liten grunn til å diskutere hva vi ville fått med Ole Gunnar Solskjær eller Ståle Solbakken (Kjetil Rekdal har i mellomtiden gjort seg uaktuell).
Store ferdigheter
Høgmo behersker den analytiske delen, den som leder til riktig laguttak og taktisk opplegg.
Han er også god til det som er vanskeligere, nemlig å finne årsak og virkning i det kaoset som en fotballkamp er, og finne en vei ut.
Og han tåler og liker rampelyset, han kan stå imot saklig og usaklig kritikk, han kan kombinere seriøsitet med en avslappet og offensiv holdning til problemer som dukker opp.
Men også Per-Mathias Høgmo må slite med det som har vært Drillos hovedproblem i hans andre periode. Norge har for få spillere på godt internasjonalt nivå.
Og de kan ikke en landslagstrener skaffe.