Vi må tilbake til 2003 for å finne sist det var så få mennesker på Stadion. Brann har stelt seg slik at det i dag er en reell tillitskrise mellom tilhengere og klubb.
Jeg kan knapt huske at stemningen har vært så laber på Stadion som i går. Og jeg må lete et godt stykke bak i historien også for å finne en så svak Brann-kamp som gårsdagens.
Spesielt førsteomgangen var av slett karakter sett med Brann-øyne. Hønefoss — bunnlaget i eliteserien - dominerte, skapte den ene store sjansen etter den andre, og hadde det ikke vært for en god Jørgen Mohus i Brann-målet, kunne gjestene ledet både med to og tre mål ved pause.
Alle lag kan spille en svak kamp eller to, men når elendigheten blir den røde tråd over tid, kan en godt skjønne fansen som ytrer sin misnøye. For det Brann presterte mot Hønefoss var urovekkende svakt. At det ble ørlite bedre etter sidebytte, hjelper lite når målene og resultatene uteblir.
Et vanlig virkemiddel å ta i bruk når det butter imot, er å gjøre ting enkelt. Det makter ikke Brann, og det har resultert i en spillestil som mangler tempo, og som knapt gir motstanderne utfordringer.
Det omstendelige spillet har ikke så mange tilhengere på tribunen heller, og det er lett å skjønne at de ytrer sin misnøye så lenge en ikke ser tegn til bedring.
Brann har ikke vunnet en kamp siden de slo Sogndal 30. august.
To måneder uten en eneste seier tærer på tålmodighet i de fleste leirer. «Ekte lidenskap» har vært varemerket til Brann i en årrekke, men en kan ikke forvente at tilhengerne gløder for sitt lag så lenge resultatene uteblir, og at det ute på banen ikke finnes verken gnist eller vilje som kan gi håp.
Poenget Brann sikret seg i går betyr at all teori er borte med tanke på et mulig Brann-nedrykk. Men det at den muligheten levde helt til tre kamper før slutt, forteller om en skuffende, svak sesong.
Skuffende fordi Brann hamlet opp med de fleste hjemme på vårparten, men energien og spillet fra de dagene er borte.
Når Rune Skarsfjord blir spurt om årsaken til elendigheten så peker han på at trenerteamet sammen med spillerne diskuterer løsninger og prøver å finne en vei ut av uføret. Det tviler jeg ikke på, men når det ikke gir resultater, så er det kanskje grunn til å spørre seg om en ikke bør endre kurs, eller være åpen for å ta imot nye impulser.
For den krisen klubben er inne i nå, er alvorlig. En ting er å tape fotballkamper så lenge en spiller bra og gir jernet. Det har ikke skjedd med Brann i høst.
Derfor var det i realiteten fem tusen som hadde tatt turen til Stadion i går. Store felt med tomme seter viser at lidenskapen ikke er der lenger. Det tette, intense forholdet mellom klubb og tilhengere har vært kjernen i Branns drift i en årrekke. At det er i ferd med å slå sprekker, er urovekkende.
Nå er frustrasjonen blitt så stor at stadig flere spør seg om det er verdt å bruke penger for å se et lag og en klubb der utviklingspilen peker feil vei.
Det er vel og bra å satse på egne unggutter, men til syvende og sist er det resultatene som teller. Mens klubber med langt mindre ressurser enn Brann fighter om medalje, har Brann spilt middelhavsfarerens rolle i mange uker. Da er det ikke rart at engasjementet rundt klubben har en bratt, dalende kurve.
Det begynner å bli noen år siden 2007, og det at Brann ikke er i nærheten av å kjempe om medalje, er selve fasiten på hvor svakt det står til. Tidligere i år har storspill av Piotr Leciejewski reddet flere poeng for Brann. I går var det Jørgen Mohus som var svært delaktig i at det ikke ble et nytt tap.
Publikum verdsetter gode keepere, men det er ikke først og fremst derfor de kommer til Stadion. I Norges nest største by forventer en å ha en klubb som slåss i toppen.
Den jobben har ikke Rune Skarsfjord taklet. Derfor får han som i går mishagsytringer fra publikum. Det må han leve med så lenge Brann presterer som de gjør for tiden.
Så er det bare tiden som vil vise hvor lenge Brann kan leve med at tillitskrisen mellom tilhengere og klubb blir større og større.
Forsvarer Skarsfjords kontraktsforlengelse
Krevde Skarsfjords avgang: - Verre for spillerne enn meg