Den andre juledag var Oilers igjen samlet etter en kort juleferie. Jeg skulle gjerne hatt flere dager med familieselskap og god mat, men etter å ha kjent på formen etter ferien, var det kanskje like så greit at vi kom i gang igjen.

Det var ikke bare jeg som gikk og gulpet på ribbefett og svor den første istreningen, vi var flere som hadde gått opp noen kilo i vekt og det oste pinnekjøtt av svetten til enkelte.

Jeg tror nok at Thoresen tok det med i beregningen før jul, derfor trente vi på 2. juledag, to ganger i går og morgentrening før kampen i dag. Med andre ord så bør formen være på plass igjen til toppkampen mot Vålerenga.

Det snakkes om seriefinale rundt denne kampen, men det gjelder vel bare for et lag. Vinner Vålerenga i dag har de tatt et stort steg mot seriegullet, det blir en seks-poengskamp uten tvil.

Vil ha god følelse på Jordal

Men det finnes ingen automatikk i det, mye kan skje og det har skjedd før at et lag har gitt fra seg et større forsprang etter jul. Samtidig er det så mange kamper igjen å spille at en seier til oss vil ikke nødvendigvis bety at vi skal klare å hente igjen forspranget vi har gitt til Vålerenga. Det en seier ville betydd for oss er at vi hadde klart å skape oss en god følelse på Jordal før et eventuelt møte i sluttspillet. Oilers har ikke vunnet der i seriespill på en stund har jeg forstått.

Det blir spennende å se hvordan den kampen utarter seg. Mye står på spill for begge lag, men ingen har spillt på en god stund. Derfor tror jeg at starten av kampen blir veldig viktig for oss. Vi vil ha en god start og få i gang alle spillerne med en gang og ikke la Vålerenga finne rytmen i spillet sitt igjen.

Om jeg ikke har bygd opp formen i juleoppholdet, har jeg i det minste fylt på med noe annet. Julen har gitt oss et par dager med fri som jeg har tilbringt den sammen med familie og kjære.

Kampprogrammet tæret på

Det har vært som balsam for sjelen og har samtidig vært med på å fylle opp det mentale lageret litt.

Selv om hockey er lidenskapen og jobben min er det av og til deilig å legge hockey litt til side og tenke på andre ting. Vi er over halvspilt i sesongen og i slutten av desember begynte kampprogrammet å tære litt på. Det er alltid da det er godt å vite at vi har en bred tropp som i tillegg er godt trent. Hvis vi er slitne, hva er da de andre lagene?

Jeg tror det har vært en avgjørende tankegang hos Oilers i de siste års sluttspill hvor vi visste at vi kom til å orke mest til slutt.

Den siste uken før juleoppholdet ble brukt til å trene hardt slik at vi kunne ta juleferie med god samvittighet. Noen ekstra økter med styrke og skøytegåing var uungåelig, men det når gulroten var at det sto julemat og gaver klar til å gjøre opp for arbeidet var det absolutt verdt det.

Nødkeeperen klar

I tillegg fikk vi litt friere tøyler den aller siste treningen.

Agendaen var en time med spill hvor tvisten var at målvaktene var Kurt Davis og Lars-Peder Nagel og jeg fikk være utespiller. Jeg må si at de klarte seg overraskende bra og jeg må gi Kurt Davis seieren som beste keeper. De var ikke fullt så bra at jeg frykter for jobben min, men hvis vi skulle trenge en «emergency backup» kan begge steppe inn.

Når det gjelder min prestasjon som spiller må jeg innrømme at jeg underpresterte. Jeg hadde ikke kontroll på pucken i det hele tatt. Jeg hadde det som på hockeyspråket heter; grus i hanskene, popcornhansker, strøm i kølla etc.

Nei, det er kanskje best at jeg holder meg i målet.