Etter å ha vært på rundtur i mellom-Europa uten å helt finne kampformen fant vi endelig oss selv i Villach, en grenseby sør i Østerrike.

Vi har nemlig vært på en liten rundtur denne uken. Fly fra Stavanger til Frankfurt og så videre til München, buss videre til Salzburg i Østerrike, videre til Bled i Slovenia, en liten svipptur innom Italia før vi igjen befant oss i Østerrike, nemlig i Villach.

Veien dit var alt annet enn smertefri. På bagasjebeltet i München var det ikke én eneste bag som hadde blitt med hele veien fra Stavanger, men de dukket opp i Salzburg i god til før morgentrening og kamp mot Red Bull på onsdag.

Grisebanket av Red Bull

Resultatet fra kampen ble 8-0 til vertene, helt uavhengig av at vi var uten bagasje. Vi ble rett og slett utspilt. Det så nesten ut som at vi aldri hadde spilt sammen før, som at vi aldri hadde hørt om system og posisjoner på banen.

Utenom det faktum at vi aldri slutter og jobbe så var det ikke så veldig mye positivt å ta med seg fra den kampen. Det var en reell vekkerklokke.

Bussen ble pakket i Salzburg og vi dro med halen mellom beina til Bled, en liten turistby i Slovenia hvor vi har vært 3 ganger tidligere på forsesongen. Motstander her var fjorårets tapende finalist i den østerrikske ligaen EBEL, Vienna Capitals.

Spillemessig et steg opp for vår del, men fem håpløse minutter i andre perioden gir Vienna fire mål og kampen ender med tap 1-5. Jeg kjente spesielt igjen én spiller på Vienna, det var Simon Gamache som i fjor spilte i Vålerenga. Jeg husker han godt fordi han virker som en spiller som brydde seg mer om poengene sine enn om laget vant i tillegg til at han alltid sto igjen etter avblåsninger og sutret til dommeren.

«Av og til må det være lov å være en dårlig taper»

Når vi takket for kampen stod han helt sist, gliste og skulle være kompis. Jeg var forbanna etter å ha tapt og ikke spilt spesielt godt og etter at Gamache prøvde å si noe og være hyggelig så svarte jeg bare syrlig at det må ha vært gøy for han å endelig slå oss med tanke på at vi sopte VIF av banen 4-0 i kvarten. Av og til må det være lov til å være en dårlig taper.

Det var selvfølgelig kjedelig å sitte igjen med 13 baklengs på to kamper, men følelsen var at vi enda ikke hadde begynt å spille på det nivået vi vet at vi har inne som lag. Det var rett og slett ikke så svart som resultatene tilsa. Selv om vi som lag har bevart en veldig stor del av stammen er det en del som har fått litt nye og større roller i laget.

De unge gutta må finne sin plass og de nye utlendingene må bli vant med hvordan vi skal spille. Når vi gjør det, og opptrer samlet som en enhet så vet vi at vi er gode og kan konkurrere med veldig mange lag.

Endelig innså vi alvoret

I den siste treningskampen, mot Villach, var det som om vi hadde innsett alvoret og alt bare falt på plass. Vi vant dueller, vi opptrådte samlet i midtsonen, vi hadde avlastere under press som fikk pucken ut, vi kastet den ikke på tvers slik at det ble overganger og vi kunne spille på motstanderens feil i stedet for at de skapte sjanser ut av våre. Når vi spiller på den måten, da resulterer det i en herlig lagseier 4-2 borte mot Villach til tross for at 4000 Villach-fans hadde møtt opp til treningskamp.

Det hjalp heller ikke for Villach at de hadde fått hjelp av sine to lokale NHL-spillere Michael Raffl og Michael Grabner. Grabner som forøvrig ble kåret til «fastest skater» under all star kampen i fjor er kjent for å være lynrask på skøytene. Han hadde et rykk i løpet av kampen hvor Henrik Solberg, vår raskeste back, så ut som en snegle ute på isen. Nei, det holdt ikke med NHL-spillere når Oilers fikk fart på lagmaskineriet.