Det er lenge siden Molde-spillerne sto med lua i ene hånda og kameraet i den andre da de besøkte storklubber ute i Europa. I dag har MFK spillere som jevnlig møter de beste av de beste.

Jeg har vært med på mange europacupkamper siden min første reise til Moskva i 1999. De fleste så jeg fra benken – noen var jeg så heldig at jeg fikk spille. 26 europacupkamper har jeg på en eller annen måte vært involvert i.

Og det er noe spesielt med disse kampene – på ett eller annet vis. Det er på alle måter langt fra Tofta Leikvøllur på Færøyene og Slokas Stadium i Jurmala i Latvia til Santiago Bernabéu i Madrid og Olympiastadion i Aten.

Totalt spilte jeg seks europacupkamper sjøl. Hjemme mot Uniao Leiria (seier 3-1) og borte mot Benfica (tap 3-1) i 2003. Og to kamper mot Jelgava (2-2 sammenlagt) og to kamper mot Stuttgart (4-5 sammenlagt) i 2010. Av de seks møtene er det bortekampen mot Stuttgart jeg husker best.

Blogger om Molde: Knut Lillebakk.

Vi hadde en svak sesong bak oss, men Kjell Jonevret snakket stadig om miraklet som skulle skje i Stuttgart. Vi tapte 3–2 i møtet på Aker stadion og få levnet oss sjansen i Tyskland. Men på Mercedes-Benz Arena var vi nære. Utover i kampen fikk vi større og større tro på at miraklet skulle skje. Vi ledet 1–0 og regnet øste ned. Tidlig i andre omgang scoret Knut Olav Rindarøy. Et stadion som var nytt til VM 2006, var allerede halvvegs revet ned fordi det skulle pusses opp. Publikum peip og vi spilte god fotball. Men en dødball og en kontring på overtid gjorde at tyskerne kvalifiserte seg.

Uavgjort i Stuttgart var et godt resultat i seg sjøl, men likevel veldig skuffende i ettertid når man ser hvor nære vi var. I dag tror jeg MFK-spillerne har den innebygde troa før kampen begynner, sjøl om den kan bli langt større undervegs i kampen.

Men det er ikke lenger et mirakel om MFK vinner på bortebane i Europa.

Nå skal ikke MFK reise til steder ingen har hørt om. Nå skal de møte de store klubber, med stadioner vi ikke kan sammenligne oss med i lille Norge. Fenerbahçe i Istanbul, Celtic i Glasgow og Ajax i Amsterdam. En fantastisk trekning for oss som er glade i fotball. Reisen starter til Istanbul og Sükrü Saracoglu Stadium. En beryktet hjemmearena der brannbiler entrer gressmatta minst én gang hvert lokaloppgjør.

Noe som kan sammenlignes med det som møter Molde i Istanbul, kan være oppgjøret borte mot Olympiakos i Champions League i 1999. På vei inn til stadion sto bestemødre og barn og kastet stein på bussen vår.

Det er spesielt å entre banen under slike forhold. Man får gåsehud når man hører trøkket fra tribunen. I møtet med Rangers i Glasgow i 2006 var nok stemningen lignende det MFK får oppleve på høstens turer. Sjøl satt jeg på benken, men allerede under oppvarmingen kjente jeg at dette ble spesielt. 50.000 skotter fylte Ibrox, og gåsehuden kom allerede da en mann med mikrofon sto midt på banen og leste opp hjemmelagets lag under oppvarmingen.

Da «Rule Britannia» runget fra samtlige tilskuere gjennom kampens første fem minutter, var det en fantastisk opplevelse.

Det er slike kamper en fotballspiller drømmer om å få være en del av. Og det starter allerede i Istanbul i kveld. Det kommer til å være et voldsomt trøkk, og motstanderne er stjerner vi som supportere bare før har sett på tv.

Sjøl om Fenerbahçe var seedet i tredje pot i trekningen, tror jeg laget er det beste Molde møter i høst. Med stjerner som Bruno Alves, Diego, Nani, Raul Meireles og Robin van Persie.

Med slike motstandere er det enkelte spillere som tenker mer enn andre på draktbytte etter kampen. I 1999 møtte vi Real Madrid hjemme i Molde. Drømmen var å bytte drakt med den argentinske eleganten Fernando Redondo. Ikke lett for en tredjekeeper. Real Madrid-spillerne ville ikke bytte ute på matta, men inviterte oss inn i garderoben. Radaren gikk for fullt da jeg sto midt på gulvet i garderoben til Real Madrid. Men ingen Redondo var å se. Til slutt ble jeg ropt bort til en spiller, og måtte bare gi opp letingen. Og det hadde vært dumt å si nei.

Nummer 10, Clarence Seedorf, var ikke en dårlig erstatning. Like etter traff jeg Redondo. Jeg tror min skuffelse var større enn Seedorfs, som endte opp med drakta til Moldes tredjekeeper. Jeg vurderte faktisk å hente drakta tilbake før jeg slo det fra meg, men jeg fikk i det minste håndhilse på Fernando Redondo.

I dag, 16 år seinere, har MFK spillere som har vært gjennom dette utallige ganger. Og klubben har kommet så mye lengre enn at dette bare handler om opplevelsen. De reiser til Istanbul for å få med seg mer enn et bilde, en drakt og en autograf hjem.

De reiser for å få med seg ett poeng eller tre. For dagens spillere vet de kan vinne slike kamper. Forskjellen mellom lagene er faktisk ikke så stor som det ser ut på tv eller høres ut som på navnene.

Jeg tror Vegard Forren slår Robin van Persie i 10 av 10 dueller i Istanbul i kveld. Så får vi supportere være turister.

Snart kommer sirkuset til lille Molde. Det blir en morsom høst!