Brasil erklærte krig mot Tyskland og Italia 22. august 1942, og rundt 2000 stridende og sivile brasilianere omkom som en konsekvens av krigen. Men selv om Brasil, i likhet med sine naboer, skulle bli et yndet sted for folk fra Europa med dårlig samvittighet, var det latinamerikanske kontinentet skjermet fra det meste av forferdelighetene andre steder i verden.

Preben Gløersen blogger om Brasil og brasiliansk fotball.

Timingen var derfor god da fotball-VM i 1950 skulle arrangeres i Brasil. Av de 15 lagene som tok del i gruppetrekningen i Rio de Janeiro 22. mai og var ventet til mesterskapet, møtte kun 13 land opp. Syv fra det amerikanske kontinentet og 6 fra Europa. Frankrike og India trakk seg i siste liten grunnet reisemengde og kostnader, mens England gikk andre veien og valgte å avbryte sin boikott av å delta i VM. Belønningen for dette ble en snarlig retur til balløya, blant annet etter et sjokkerende 0-1-tap for USA. Så utenkelig var det for rødjakkene å bli slått av yankeene og deres haitiske (!) Joe Gaetjens – midtspiss og matchvinner – at da resultatet ble presentert i engelske aviser trodde mange det var en trykkfeil. Det var likevel først og fremst hjemmenasjonen mesterskapet skulle handle om. Den legendariske sportsjournalisten Mário Filho ledet an et korstog som ønsket et nytt stadion i Rio. Arenaen måtte være et VM verdig og reflektere Brasils menneskelige kapital, urbane modernitet og plass i verden. Kritikerne som mente at midlene burde bli brukt på sykehus i stedet, ble av den kjente poeten Vargas Neto møtt med argumentet om at sykehus ville bli mindre nødvendig etter mesterskapet, siden fotballen kunne helbrede en hel nasjon.

Maracanã ble i likhet med Rom ikke ble bygd på en dag, men det var neimen ikke langt unna. Ved hjelp av de mer enn 10.000 arbeiderne tok det mindre enn to år fra det første spadetaket i august 1948 til Maracanã – eller Estádio Jornalista Mário Filho, som er det offisielle navnet – stod ferdig.

Maracanã ble bygd med noe av den første brasilianskproduserte betongen på markedet, og var et eksempel på avansert ingeniørkunst og minimalistisk design. Fra utsiktspunktet på den verdenskjente Corcovadotoppen så den ferdige bygningen ut som en bacalaotallerken som var plassert i hjertet av byen, i hjertet av folket. Omringet av noen av Rios mest tradisjonelle nabolag lå stadionet plassert nær grensen der den fattige norddelen møter den mer velstående sørdelen av byen.

Med sin tilskuerkapasitet på 183.000 var Maracanã verdens største stadion. Skottenes stolthet Hampden Park i Glasgow, som til nå hadde vært størst, tok ”kun” 140.000. Avisen A Noite skrev: «I dag har Brasil det mest perfekte stadionet i verden, noe som helliggjør kapasiteten til dets folk og evolusjon innenfor alle grener av menneskelig aktivitet». 24. juni var det klart for åpningskamp. Få brydde seg om det faktum at Koreakrigen nettopp hadde brutt ut. Alle skulle på Maracanã.

Sportslig sett var heller ingenting overlatt til tilfeldighetene. Brasils forberedelser hadde vært metodiske, med en flere måneders lang spesialtilpasset treningsleir full av kokker og medisinsk personell. På banen gikk det da også bra. Til tross for et skuffende 2-2-resultat mot Sveits i lagets andre kamp på Pacaembu i São Paulo, gikk Brasil videre som gruppevinner etter 4-0 mot Mexico og 2-0 mot Jugoslavia på Maracanã.

Den største bekymringen for brasilianske supportere var tilsynelatende mangelen på øl, og overfylte helsestasjoner grunnet solstikk de opplevde under kampen mot Jugoslavia.

Brasil hadde insistert på et turneringsformat som ble brukt for første og siste gang, der det vanlige utslagningsformatet måtte vike for en finaleserie bestående av de fire gruppevinnerne. En 7-1-seier over Sverige og 6-1-seier over Spania, hvor alle tilskuerne viftet med hvite lommetørkler og ropte adiós til motstanderen, betød at den tredje kampen ble en avgjørende finale mot Uruguay.

Lille Uruguay hadde på den tiden rundt 2,2 millioner innbyggere sammenlignet med Brasils drøye 52 millioner. Lille Uruguay hadde bare klart uavgjort mot Spania (2-2) og så vidt slått Sverige (3-2) i finaleserien. Dette innebar at Brasil ville bli verdensmestre med (minst) uavgjort. Og med null forkleinelse til Goliat, ga det brasilianske folk en helt ny betydning til det å ta seieren på forskudd.

Ingen så ut til å reflektere over at Uruguay hadde vunnet 8 Copa America-titler, blitt olympiske mestre i 1924 og 1928 samt verdensmestre på hjemmebane i 1930. Heller ikke det faktum at Uruguay hadde slått Brasil i en treningskamp noen måneder tidligere så ut til å gjøre nevneverdig inntrykk. Undervurderingen skyldtes blant annet at den årlige sambaparaden i februar hadde fotball-VM som tema, at det i ukesvis ble spilt sanger på radio som omhandlet brasilianske verdensmestre, politikere på valg som ville assosieres med laget og VM-trofeet, som hadde vært på utstilling i en skobutikk på Avenida Rio Branco i Rio. Brasiliansk seier var ikke et krav, det var vedtatt.

Allerede før finalen var spilt trykte avisen O Mundo et bilde av det brasilianske laget med tittelen «Dette er verdensmestrene». En spesiallagd karnevalsvogn var gjort klar for feiringen, og spillerne mottok gullklokker med inskripsjonen «til verdensmestrene». I tillegg var det solgt over en halv million t-skjorter som feiret det samme. Minutter før kampstart 16. juli gikk Rios ordfører Ângelo Mendes de Moraes ut på Maracanã, foran den fortsatt gjeldende verdensrekorden på rundt 200.000 tilskuere.

Han hyllet spillerne som vinnere og utalte at de om noen timer ville bli feiret av millioner. Til og med Uruguays fotballpresident dr. Jacobo fortalte sine egne spillere at oppdraget var vellykket dersom Brasil bare scoret fire. Men etter at den uruguayanske treneren Juan López hadde bedt om en defensiv tilnærming for å temme Brasil, reiste kaptein Varela seg opp. Og i den fryktløse ånden som uruguayanerne kaller garra charrúa, basert på charrúafolket som preger tidlig uruguayansk historie, medelte han til sine lagkamerater at treneren tok feil: «Gutter, la oss starte showet!».

Til slutt fikk Fifa-presidenten øye på Uruguay-kaptein Varela og overrakte ham VM-pokalen i smug

Ett minutt ut i andre omgang gjorde Friaça 1-0 til Brasil. Mens tribunene bokstavelig talt var i fyr og flamme takket være de mange rakettene, valgte Uruguay-kaptein Varela å gjøre et nummer ut av å protestere på målet til den grad at en tolk ble tilkalt. Selv om dette nesten fikk ham utvist, oppnådde han å få roet publikum ned, for som Varela selv sa: «hvis ikke hadde de scoret fem». Og i det 66. minutt utlignet Schiafino til 1-1. Selv om Brasil var mestre med dette resultatet, spredte nervøsiteten seg blant tilskuerne.

Sånn sett sviktet Maracanã Brasil når Brasil trengte det som mest. Hele landet, fra Amasonas til Iguazufallene, lengtet etter et mål som kunne avgjøre mesterskapet én gang for alle. Målet kom… til Uruguay. Ghiggias 2-1-scoring i det 79. minutt var så overveldende at Radio Globos kommentator Luiz Mendes repeterte «goooool do Uruguay» hele 9 ganger, med alt fra en sjokkerende til en spørrende og bekreftende undertone. Rundt 10 minutter senere blåste dommeren av kampen. Maracanazo og den kollektive depresjonen var et faktum.

Stillheten som fulgte er blitt beskrevet som morbid og øredøvende, og i følge matchvinner Ghiggia kunne man høre en mygg summe. FIFA president Jules Rimet, som hadde skrevet ferdig hyllingstalen på portugisisk og skulle dele ut pokalen som bar hans navn, vandret rundt på banen uten å vite hva han skulle gjøre. Til slutt fikk han øye på Uruguay-kaptein Varela og overrakte han pokalen i smug.

For brasilianerne føltes dette ut som et ran Brasils sagnomsuste banditt Lampião kunne ha gjort da han og hans kone Maria Bonita, i beste Bonnie og Clyde-stil, terroriserte sertão-landskapet i nordøst noen tiår tidligere. Og mens den eneste voldelige hendelsen som ble rapportert på Maracanã var at granittbysten av ordføreren ble veltet, skal minst to supportere ha tatt sitt eget liv ved å kaste seg ned fra tribunen. Flere mennesker i både Uruguay og Brasil kollapset og døde av både glede og sorg. Mange ble ruinert av store veddemål på hjemmelaget.

Mens forfatteren Carlos Cony skrev at de overlevende fra den grusomme ettermiddagen aldri trodde at de igjen kunne være lykkelige, hevdet hans kollega Nelson Rodrigues at dette var Brasils Hiroshima. I samme åndedrag har Pelé beskrevet det som følelsen av at Brasil nettopp hadde tapt en krig, og en av Brasils mest kjente komponister Ary Barroso bestemte seg for å gi opp yrket som fotballreporter. Etter mesterskapet måtte de brasilianske spillerne holde seg skjult, og VMs toppscorer Ademir flyktet ut til en øy i Guanabarra-bukten. Brasil spilte ikke en ny landskamp på nesten to år, og det tok snaue fire år før de tok turen tilbake til Maracanã. De brukte heller ikke hvite drakter igjen. Hovmodige argentinere begynte å kalle begivenheten for Maracanazo, noe som i Latin-Amerika fremdeles refererer til at en underdog vinner.

Likevel er Maracanazo heldigvis slutten på begynnelsen og ikke begynnelsen på slutten. For et land som med noen små unntak aldri har vært i krig med sine naboer, og har få øyeblikk som hele nasjonen husker, er Maracanazo linjen i sanden. Dermed definerte ikke bare Maracanazo brasiliansk fotball, men også en hel nasjon. For selv om det dessverre ikke er slik at fotball forklarer verden, men verden forklarer fotball, er Brasil med romantikken, hjertesukkene, kunsten, mytene, legendene, populærkulturen, absurditeten, kaoset, korrupsjonen og lidenskapen det nærmeste man kommer. Siden Maracanazo har Brasil spilt mot seg selv og sine demoner. Og da et anfall rammet Ronaldo, og hans lagkamerater ble for svake mot Zinedine Zidane under VM-finalen i 1998, gråt millioner åpenlyst. For hvis du sier til en brasilianer at det kun er snakk om en fotballkamp og at det er mange andre viktige ting i verden, så vil nok vedkommende erkjenne sannheten i poenget. Men sjelen vil nekte å akseptere det med tanke på hva som gis, og det som forventes i umiddelbar retur.

Bare spør Moacyr Barbosa. Keeperen hadde reddet Brasil mange ganger, og i en karriere som varte til han ble over 40 år hadde han vunnet titler i både klubb og landslag. Men til tross for at han av journalistene enstemmig ble kåret til 1950-VMs beste keeper, fikk han sammen med de to andre mørkhudete spillerne Bigode og Juvenal skylden for finaletapet. Denne rasistiske personifiseringen skulle hjemsøke Barbosa.

«I Brasil er den strengeste straffen du kan få 30 års fengsel, jeg har betalt i 50 år for en forbrytelse jeg ikke har begått»

Da han i 1963 fikk de gamle trestolpene fra Maracanã i presang, tok han de med hjem og brant dem. Han har selv uttalt at det tristeste øyeblikket i livet hans var da han 20 år etter den famøse kampen gikk inn i et bakeri, og en kvinne gjenkjente han og fortalte til sin sønn: «se, der er mannen som fikk hele Brasil til å gråte».

Det skulle ta rundt 50 år før Brasil på nytt fikk et mørkhudet førstevalg i Dida, og i 1993 ble Barbosa nektet av den brasilianske fotballpresidenten å være kommentator under en landskamp i frykt for at han bragte ulykke. Det samme året ble han av samme årsak bortvist fra Brasils treningsleir i Teresópolis, da han hadde bestemt seg for å livne opp spillerne under forberedelsene til en VM-kvalifiseringskamp. Før Barbosa døde av hjerteinfarkt 79 år gammel i år 2000, pengeløs og forlatt, uttalte han: «I Brasil er den strengeste straffen du kan få 30 års fengsel, jeg har betalt i 50 år for en forbrytelse jeg ikke har begått».

Kilder:

David Goldblatt: The ball is round

Alex Bellos: Futebol: Brasil y el deporte que le da vida

Eduardo Galeano: El fútbol a sol y sombra