Sverige — Norge 4-2:

Sverige-Norge er en landskamp som nå spilles altfor sjelden.

Midt i kvalifiseringer, privatkamper, og en hektisk klubbhverdag har denne klassiske nabofeiden nærmest forsvunnet ut av alle terminlister.

Det er synd fordi den alltid inneholder en liten dose prestisje som får en ellers meningsløs privatkamp til å tenne til.

Sverige har vært motstanderen Egil Olsen aldri har beseiret, verken som spiller eller med treningsdrakt på sidelinja. Dette var siste sjanse.

Det gikk ikke denne gangen heller. Vi var så vennskapelige på Friends arena at vi tillot vertene store rom og mange muligheter. Når feil mann fikk mange av dem, måtte det gå galt.

Ikveld var det imidlertid ikke prestisjen som var eller viktigst. Det var å finne fram til de som forhåpentlig kan utgjøre en forskjell.

Om noen skulle ha glemt det gjennom en steikhet sommer. Vi kan fortsatt få det enda hetere neste sommer I Brasil. Sannsynlig? Nei, dessverre. Mulig? Ja, definitivt.

Det mest påfallende med vår gruppe er hvor liten forskjell det er mellom de beste og svakeste lagene.

Alle kampene er jevne, både de vi spiller selv, og alle de andre i gruppa. Det betyr at det er mye å hente på ørsmå forbedringer. Eller på nye spillertyper.

Derfor gjorde Drillo en liten revolusjon før kampen. For det er det når et helt lag vrakes fra forrige tropp, og en ny , ungdommelig og frisk bris blåser støvet av det gamle i form av påfyll fra vår U 21 generasjon.

Kan noen av dem gjøre forskjellen på at dette forblir et nesten-lag og et lag som kvalifiserer seg til mesterskap?

Flere av de mange forelsket seg i under sommerens mesterskap i Israel er allerede mer eller mindre etablerte på Drillos lag. Derfor er det mest interessant å se på de fire som så langt ikke har vært det.

Omar Elabdellaoui har på mange måter gått litt «under radaren» i ligaer i hvert fall ikke undertegnede ser for ofte. Nå får han «flomlyset» på seg på to arenaer, landslaget og Bundesliga med sitt Eintracht Braunschweig.

Hans største styrke er det aller viktigste for en back. Han er god en mot en begge veier. Forutsetningene for å være det er enkle: Du må være heldig med genene, og du må være villig til å jobe hardt for å utvikle det du har fått videre. Med sitt lave tyngdepunkt og raske akselerasjon er han vanskelig å passere fordi han flytter beina raskt fra side til side, og våger gå tøft og tett inn i motstander. Offensivt bruker han noe av det samme , men med motsatt fortegn. Farten gjør at han kan finte på avstand av motstanders back, og ha en god sjanse til å lykkes.

Omars store fortrinn er at han kan være annerledes enn de andre backene vi har, og et ekstra våpen mot lag som ligger lavt, der det gjelder å skape overtall bredt i banen.Det var på hans side, og med hans initiativer det ble skapt muligheter.Samtidig er han litt mindre trygg enn de etablerte i posisjonsspillet, noe som kostet oss et baklengsmål.

Han har ikke sonespill i ryggmargen. Det ble kostbart på 0-2.Han er ingen stor duellspiller i lufta når det kommer innlegg fra motsatt side. Men han har kommet for å bli, særlig hvis han fortsetter å gjøre som i helgen, spille 90 minutter i Bundesliga.

Vi har en midtbanespiller som fikk den verst tenkelige starten på det som kan bli en suksessrik karriere med flagget på brystet.

Stefan Johansen er gutten som for halvannet år siden var en venstreving i ferd med å stagnere og bli glemt. Nå er han den aller mest spennende midtbanespilleren i den norske ligaen.

Den veien har han gått via å ta tak i det han måtte forbedre, evne og vilje til å ta "drittjobbene" på banen. Han løper mer, duellerer bedre og er mye mer stabil enn før. Men det viktigste er at han beholdt det han er virkelig god til: Han kan se løsninger få andre oppdager, og han har teknikk god nok til å tre gjennom medspillere i trange rom eller avslutte selv fra distanse.Det siste ble grundig dokumentert da han dunket inn 2-2. Før det hadde han bidratt til å gi Sverige ledelsen. Pasningen på tvers er ikke god latin uansett hvem som sitter på trenerbenken.

I Drillos bok er det normalt en «rett i dusjen-pasning». Han merket overgangen til et nivå han aldri har spilt på. Litt for sen i presset, litt mindre tid med ball enn normalt. Likevel:

Stefan Johansenbør bli et fast inventar i dette laget.

Delvis fordi Håvard Nordtveit aldri helt har greid å dokumentere sin storhet som dyp midtbanespiller.

Mest fordi han selv har en dimensjon dette laget har savnet siden «Myggen» herjet med litt av den samme uforutsigbare x-faktoren.

Marcus Pedersen fikklite spilletid. Det er litt synd. Haner en annen type enn alle andre han konkurrerer med om spissplassen .

Han er fysisk fra Hamar, men mentalt fra Harlem. Siden han startet å spille seniorfotball på høyt nivå mens han gikk på ungdomsskolen har han vist en egenskap som kan ta han langt: En total mangel på¨respekt for sine motstandere.

Spør hvem som helst som har spilt mot han. Mer eller mindre samtlige vil bekrefte at det gjør vondt. Han er det nærmeste vi kommer en «drittsekk» på banen der han jager på hver lille ball, eller enda mindre sjanse, og på veien sneier innom et motstanderben eller skulder så det merkes.

Han har sine mangler. Han kan være vrien å spille med i et opptegnet mønster, der alle løp forventes å komme som på et tegnebrett. Hans uforutsigbarhet er hans styrke, og mulige svakhet.

Men som situasjonen er nå blant våre spisser ville jeg gitt han muligheten i minst en halv time i hver kamp. Det vil trolig betale seg.

Fredrik Semb Berge er en meget lovende stopper, og virker som «hel ved» som menneske. Han har en blanding av det meste en trenger.

Grei fart, spesielt toppfarten er høy, god duellkraft, og trygg nok med ballen til at han kan sette i gang med presisjon selv når det er ganske trangt rundt seg. Han virker mentalt kald nok til ikke å la seg affisere av store begivenheter.

Alt dette er egenskaper som gjør at han godt kan komme til å få en flott internasjonal karriere, og mange landskamper. Det siste bør vente litt, selv om han i kveld var hakket bedre enn mannen han erstattet ved pause, Vegard Forren.

Akkurat nå støtter jeg likevelvalget av Hangeland og Forren som stoppere. De to ble en suksess i fjor høst, og er de som ligger lengst fram i løypa.

Og selv om ungdomsrevolusjonen ønskes mer enn velkommen skal selvfølgelig de beste spille i kvalikkampene utover høsten.

Selv om de fikk en brå og tidvis brutal påminnelse om nivået hører etter min mening et par av nykommerne hjemme i den kategorien.