NEDERLAND — NORGE 23-31 (9-20)

Tidenes beste omgang, var karakteristikken ved pause. Maken til angrepsspill er ikke blitt vist, heller ikke av Norge selv gjennom suksessperioden på tre tiår. Det var ikke mulig å klage på målvakt- eller forsvarsspill heller. Det var perfekt, i en idrett der det perfekte egentlig er uoppnåelig.

Hva var det vi fryktet?

Alt vi hadde grublet på foran kampen, kunne glemmes. Nesten straks.

Aftenpostens sportskommentator, Ola Bernhus.

Ville den nederlandske keeperen Tess Wester bli avgjørende i enda en kamp, mot norske keepere som ikke har vært mer enn middels. Neida, Kari Aalvik Grimsbø spilte som på sitt beste under London-OL, altså fantastisk. Og de norske skuddene var så bra at Wester reddet ingenting.Ville de nederlandske bakspillerne fortsette å hamre inn mål, og ville det bli et problem at Norge nettopp mangler høye langskyttere? Neida, forsvarsspillet var så intenst at de nederlandske skytterne bare fikk igjennom noen strøskudd — som Grimsbø tok.

Ville den nederlandske begeistringen, som hadde sendt dem helt til finalen, overskygge et norsk lag som har vunnet omtrent alt. Neida, de norske spillerne var så fulle av ambisjoner og vilje at det var Nederland som så ut til å være mette av ære. Kanskje var det litt slik også, de var jo på en måte vinnere allerede med sin uventede finaleplass.

20-9 etter én omgang, slikt skal egentlig ikke forekomme i en VM-finale.

Noen misser, javel

Det kunne ikke fortsette slik, for hittil har ingen lag spilt en hel kamp uten misser og svakere perioder.

Farlig var det jo ikke, selv vi på et tidspunkt skrev på blokka «tidenes beste førsteomgang, tidenes flaueste andreomgang? Det var mens vi i et svakt øyeblikk fryktet at Nederland skulle ta oss igjen.

TRIUMF: Kari Aalvik Grimsbø presterte suverent i VM-finalen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Men mens utespillerne mistet konsentrasjonen, fortsatte målvakt Grimsbø å levere redninger. Gang på gang. Og med folk på laget som Camilla Herrem, Heidi Løke og nevnte Kari Aalvik Grimsbø er det ikke lett å tape, heller ikke når ellers ledende spillere som Stine Bredal Oftedal og Nora Mørk ble anonymisert.

Tre gylne tiår

Nå har Norge tilhørt verdenstoppen siden 1986. Egentlig er ikke det mulig heller.

Her vil noen gledesdrepere blande seg inn i diskusjonen og påpeke at nivået er dårlig. Et uinteressant innspill, for er du best i verden, er du god nok.

Og bredden har økt i kvinnehåndballen. Åtte-ni land ble nevnt som medaljekandidater. Slik er det ikke i alle idretter — og skal vi her våge å sammenligne med kvinnelangrenn?

Det begynte med trener Sven Tore Jacobsen på 80-tallet. Han bygde en tropp av spillere som ville legge om livsstilen og trene to ganger om dagen, i en idrett som hadde vært mer sosial enn krevende.

Kom deg opp, du skal trene!

Her kunne folk på Nordstrand se Heidi Sundal løpe rundt i gatene klokka seks om morgenen. Her låste trønderspillere seg inn i treningshallene og gjennomførte en hard økt på en tid av døgnet da folk flest sov.

Det var satt en ny standard for treningsmengde og seriøsitet. Fortsatt gisper utlendingene over hvor mye de norske spillerne trener.

Marit Breivik og Thorir Hergeirsson bygde videre på dette. Ja mer, de utviklet det til det laget Norge stiller med i dag.

Et ungt lag, det kommer til å vare i enda noen år.