OTTAWA (aftenposten.no): Seier mot Norge mandag er viktig for å utvikle sporten videre i fotballens hjemland.

— Utviklingen har vært eksepsjonell. Det var lenge en ikke veldig bra drevet liga, men det forandret seg i 2011 da Women’s Super League ble opprettet, sier Tony Leighton til Aftenposten.

Han er blant journalistene i England som i en årrekke har fulgt kvinnefotballen tettest, og skriver fra Canada for flere av de største avisene i landet.

På den fotballgale øya er det nå kun herrefotball og cricket som er større idretter enn kvinnefotball. Mange av de største klubbene fra mennenes Premier League har nå også kvinnelag.

I VM-troppen spiller 22 av de 23 løvinnene i den hjemlige ligaen.

Manchester City er for øyeblikket laget som bruker mest penger på sine damer. Rodolfo Borrell, teknisk direktør i klubben og med en fortid som trener for Barcelona-stjernene Lionel Messi og Andres Iniesta, er regelmessig innom kvinnelagets treninger og kommer med innspill.

Lønningene er også på vei oppover, og de fleste er fulltidsproffer.

Steph Hougthon, kapteinen for City og England tjener 850 000 kroner i året. Det er kanskje rundt halvparten av ukelønnen til stjernene på herrelaget, men likevel en sum man godt kan leve av.

Trenger flere tilskuere

— Fotballforbundet (FA) satser mye på kvinnefotball, BBC det samme. Alle kampene fra VM sendes direkte, og de nasjonale avisene prøver også å henge seg på. Jeg tror det vil vokse i popularitet, og da vil det forhåpentligvis komme mer penger inn i sporten, sier Leighton.

Han sier at for fem år siden så kunne du ha tilskuertall på under hundre. Nå er snittet rundt 850. I forkant av VM kom det over 2000 og så Notts County mot Liverpool.

Leighton mener en økning i publikumstallet er den største utfordringen for kvinnefotballen i England. Det vil være det viktigste steget for etter hvert å kunne stå på egne bein økonomisk.

Endelig engelsk?

— Det ser ut som en sport som lengter etter et forvandlende øyeblikk, mener Louise Taylor i The Guardian.

Derfor er morgendagens møte med Norge viktigere enn bare kampen om en billett til kvartfinalen. Det handler også om å skape det momentumet som trengs for å komme seg videre til neste fase. Taylor tror nemlig ikke sponsormarkedet vil ta kvinnefotballen skikkelig på alvor før tilskuertallene blir høyere.

— Vi er klar over ansvaret vårt og den store muligheten vi har nå til å inspirere den neste generasjonen med kvinnelige spillere og dytte spillet til det neste nivået, sier landslagssjef Mark Sampson.

Det har nå vært «49 years of hurt» siden herrene vant VM på hjemmebane. Om kvinnene skulle gjøre ende på smerten ved å vinne gull i Canada, tror Sampson at landskapet på fotballøya vil endres drastisk.

Utfordringen er imidlertid stor, England har aldri tatt seg lenger enn til kvartfinalen i et VM.

Fest på Wembley

Mange håpte at kampen mot Tyskland i november i fjor skulle bli vendepunktet som forandret alt. 46 000 mennesker møtte opp på Wembley for å se tidenes første kvinnelandskamp på den legendariske nasjonalarenaen.

Publikumsoppmøtet var ekstra imponerende fordi herrelaget i forkant trakk flere tusen færre på tribunene (nå spilte de riktignok mot Norge).

Til tross for at anledningen fikk mye oppmerksomhet, førte den ikke til en varig endring.

— Neste landskamp i Milton Keynes var tilbake på godt under 20 000 tilskuere, sier Leighton.

Skadelig for kroppen

Wembley-kampen var imidlertid ikke den første kvinnelige fotballkampen som trakk titusener til stadion i England.

2. juledag 1920 var det faktisk 10–15 000 fotballsupportere som måtte dra hjem fra Goodison Park i Liverpool fordi det ikke var plass til dem inne på stadion. Der var tribunene fylt av 53 000 som så populære Dick, Kerr’s Ladies spille mot et lag fra Preston.

Under 1. verdenskrig var det underskudd av menn på de britiske øyene fordi mange soldater var sendt til skyttergravene på kontinentet.

På fabrikkene og i gruvene begynte kvinner å gjøre jobbene som tidligere var forbeholdt menn. Dermed ble det også naturlig at de begynte å spille fotball sammen med sine mannlige kolleger.

Tre år etter fredsavtalen var det imidlertid så viktig for de høye herrer i FA å komme tilbake til slik rollene pleide å være, at de forbød kvinnefotball på alle baner under deres organisasjon.

Den offisielle forklaringen var at FA mente spillet kunne være skadelig for kvinnekroppen.

Forbudet ble ikke opphevet før i 1971. Hvor kvinnefotballen i England ville vært i dag uten det 50 år lange forbudet blir selvsagt bare spekulasjoner.

Ny generasjons holdninger

Fotball-England er kjent for å være et meget konservativt samfunn hvor kjønnsrollene har vært tradisjonelle.

— Det er fortsatt litt negativitet rundt kvinner i sporten, men følelsen rundt om i landet er at det blir mer og mer positivt. Når flere jenter spiller, vil også guttene automatisk akseptere at også jenter spiller fotball. Det er den generasjonen som tar over, og om ti år tror jeg ikke folk vil tenke mye på det, sier Leighton.

Han tror utviklingen vil gå som i USA, hvor kvinner spiller fotball og ingen henger seg opp i det.

Første mulighet til å imponere kritikerne får det engelske laget i morgen.