Endelig er den den andre episoden av Sunnmørspostens podkast «Sunnmørsball» klar. I premieren var det AaFK-trenerne Trond Fredriksen og Karl Oskar Fjørtoft som var med. Denne gangen er det John Arne og Bjørn Helge Riise som har snakket ut om sine karrierer. Med to blad Riise i garderoben er det mye som kan skje i AaFK. Brødrene snakker ut om vinnerinstinktet sitt, garderobekulturen, velkomsten i Ålesund og lillebrors temperament på golfbanen.

— Du elsker å være kaptein. For en gangs skyld er det du som er over og styrer meg, sier John Arne og ler.

Bjørn Helge legger ikke skjul på at han synes det er et fortjent rollebytte.

— Ble pisket rundt

— I fem-seks år var jeg en slave på landslaget. Jeg måtte hente tøy, mat og måtte gjøre alt for alle. Iversen og Hagen sendte meg i taxi til Oslo City for å kjøpe Playstation, og ta den med opp på hotellrommet for at de skulle få spille, sier AaFK-kapteinen.

SIRKUS: John Arne og Bjørn Helge Riise hadde ingen problemer med å innrømme at de tar mye plass i garderoben. I Sunnmørspostens podkast ble de sluppet helt løs og snakket om alt fra AaFK til tiden de hadde sammen på landslaget. Foto: STIG VÅGNES

Som takk for strevet fikk han lov til å se på at de andre spilte Playstation da han var fersk på landslaget. Ifølge John Arne hadde han sympati for broren, men ...

— Selvfølgelig hadde jeg det, sånn innerst inne, men jeg sier ikke det. Jeg har vært ung jeg også, og jeg ble pisket rundt selv, sier han.

Men begge understreker at det ikke fungerer slik i AaFK.

Endelig sammen igjen.

Brødrene har lenge drømt om å spille i samme klubb igjen. Sist de gjorde det var i den engelske klubben Fulham.

— Vi trodde vi skulle få det til i Fulham, men da starta jeg hver gang John Arne var på benken. Forhåpentligvis klarer han å komme seg inn på laget. Det hadde vært stort for oss, sier lillebror.

Tårer i øynene

Selv om John Arne ikke fikk sin debut mot Stabæk i første serierunde, så var det stort for han å bli presentert som ny spiller før kampen. Det var første gang han hadde vært i Ålesund på 12 år.

— Når alle reiste seg og begynte å klappe, da fikk jeg tårer i øynene. Da kom alle minnene tilbake fra da jeg var ung, hvor mye klubben betyr og hvor godt det var å komme hjem igjen, sier han.