RIO DE JANEIRO (Aftenposten): Maracanã i dag: Det er sjelden man føler å ha kommet for sent, sju timer før det begynner, skriver Ola Bernhus.
Klokken ni i morges, lokal tid, gikk jeg ut av t-banestasjonen Sao Cristovao, én stasjon for tidlig for å få en morgentur. Det var et dårlig valg.
Ikke bare var det sperringer og sikkerhetskontroller på et nivå som ville gjort amerikanske flyplasser misunnelige, det var også så mange jublende argentinere i gatene at kampen antakelig måtte være slutt – med argentinsk seier.
Men så mye er det ikke mulig å forsove seg, så jeg var i stedet utsatt for verdens mest oppjazzede idrettsbegivenhet, VM-finalen i fotball.Som regel stemmer de ikke, alle reportasjer om byer som står på ende, om elleville tilskuere som synger og drikker dagen lang, om en altomfattende idrettsgalskap. Det er slikt som TV2 og NRK elsker å sende. Innslag med fulle nordmenn som synger og skråler i Val di Fiemme, Oberstdorf eller hvor det måtte være.
Ekte jubel
Som regel er de ikke særlig fulle, og syngingen er regissert. Hev glassene, vift med flaggene, få litt jubel, seiern er vår!
En pose Fisherman´s Friend ble for drøyt for FIFA
Men jeg tror faktisk at argentinerne utenfor Maracanã i dag var ekte oppskrudd. Det skal være kommet hundre tusen av dem de siste par dagene.Nesten ingen har billetter, noen håper å skaffe det og de fleste vil bare være i byen hvor det skjer. Byen der Argentina tar revansj for finaletapet i 1990 og slår Tyskland.
En brasilianer som hadde to billetter å selge, ble straks oppsøkt av politiet utenfor inngang D på Maracana. Svartebørs, strengt forbudt. Situasjonen løste seg da mannen bare hadde tenkt å selge billettene til pålydende.
Stoppet av politietOm det stemte, vet jeg ikke, men argentinerne som fikk billetter, takket politimannen etterpå.
I timene opp mot kampstart kl. 21 (norsk tid) blir det ikke lett for drømmere å nærme seg finalebanen. Sperringer er satt opp i flere ledd.
Jeg prøvde å komme meg ut av pressesentret igjen for å skaffe meg noe mat til en lang dag, siden køen foran journalistenes kantine var eviglang (kø for å få kjøpe brus, kyllingboller eller chips, stort annet har de ikke).
Vaktene stoppet meg. Jeg fikk ikke gå ut av området. Men innenfor gjerdene holder den nærmeste baren åpent. Der selger de øl også, Brahma, offisielt FIFA-øl. Og litt småmat. Så det fikk holde.
For her er det fotballen som teller, og en stakkars pressemann som tror han har vært med på en del, kan bare spisse pennen og vente på kampstart. I skrivende stund er det fem timer og tre kvarter til det begynner, og pressesentret yrer av journalister.
Sender direkteDe gjør vel som meg, skriver reportasjer om sånt som ikke betyr noe som helst senere i dag. Og intervjuer hverandre. Fotografene, verdens mest tålmodige folk, står i kø for å få sine vester. De skal slippes inn i fire puljer, tre timer før kampen begynner.
Og utenfor sender argentinske og brasilianske tv-stasjoner direkte.
Det får tankene tilbake til Guadalajara og Brasil-Argentina i 1986. En brasiliansk radiostasjon hadde allerede sendt direkte i 24 timer og begynte å bli tomme for stoff. Det var da det dukket opp et par blonde norske journalister på pressetribunen, tre timer før kampstart. De første.
Aldri er jeg blitt intervjuet så lenge. Kanskje ble jeg riktig tolket også. Men hva betyr sånt på en slik dag?
I går kveld stakk jeg innom den lokale baren ved hotellet i Botafogo, der jeg bor. En lærer som hevdet at han kunne elleve engelske ord, ble en trivelig partner for dybdeanalyser om brasiliansk fotball. I all uskyldighet, for å holde praten i gang, spurte jeg hva han mente om at Argentina nå kunne bli verdensmester, i fotballens eget land.
Plutselig var alle inne i diskusjonen, det ble et spetakkel av synspunkter. Ei ung jente hadde fått det for seg at jeg ønsket argentinsk seier og ble plagsom. Jeg registrerte at argentinerne er noen selvopphøyde jålebukker, og hele Brasil holder med Tyskland. Og det eneste som kan rette opp Brasils tapte ære, er at Tyskland vinner 8-1. Det var bare å ønske lykke til og pelle seg vekk.