NORGE — KROATIA 2-0

Jo Inge Berget var den fremste representanten for den norske bragden. I en og samme spiller har Norge fått en viking som knaller til i duellene, og samtidig har briljans og teft som kan heve arbeidslaget Norge.

2-0 mot Kroatia betyr at det norske håpet om direkte EM-plass, sannsynligvis lever helt til siste kamp i kvalifiseringen, borte mot Italia 13. oktober.

Det er blitt en realitet for et norsk landslag som synes å ha fått en vekker etter 1-5-nederlaget i Kroatia i mars. Den gang fremsto Norge som naive, og nederlaget må ha vært en slags vekker for Høgmo.

Siden er mye av den overdrevne satsingen på ballbesittelse, og det å forsøke å styre fotballkamper, lagt vekk. Med hell.

Det er flere smarte valg som har ført til at Norge kunne gjennomføre en kamp som den mot Kroatia.

Den viktigste tror jeg at Høgmo har innsett at Norge mangler spisser som scorer, og at vi ikke har profiler som kan bidra til å styre kamper mot antatt bedre motstandere. Det er en samlet strategi med langt enklere prinsipper enn det Høgmo i sin første tid predikerte, som har ført til forvandlingen.

For oss som husker 90-tallet, så var oppgjøret mot Kroatia en kopi av en av de mange Drillo-bragdene på Ullevaal. Den kom som et resultat av en godt organisert defensiv. Det er der all fremgang i fotball starter, og med vekt på å stagge Kroatia-spissene og satse på overganger, var Norge tilbake i en enkel modell som har gitt suksess tidligere.

Skal Norge slå de store nasjonene, må de både ha marginer med seg, og prestasjoner fra øverste hylle fra de aller fleste av spillerne. Det var en slik kveld på Ullevaal. Mario Mandzukic slapp til noen ganger, men enten ble han forstyrret av gode norske forsvarsspiller, eller så tok en god Ørjan Håskjold Nyland seg av det som slapp gjennom.

Dessuten duellerte den norske midtbanen så godt, at Luka Modric knapt var synlig, og Ivan Rakitic ble tatt av banen etter 70 minutter. Det sier alt om den knallharde jobbingen Alexander Tettey og Stefan Johansen la ned på den sentrale midtbanen.

Så gjorde Per-Mathias Høgmo et lykkelig valg da han ikke bare hentet Jo Inge Berget inn i den norske troppen, men lot ham spille både mot Bulgaria og Kroatia. Malmö-spilleren har markert seg med både storspill og scoringer i Mesterligaen i sommer. Det borger for kvalitet, og det viste Berget at han hadde i bøtter og spann med to vakre scoringer.

Det var klasse over måten han scoret begge på. Darijo Srna har 125 landskamper på samvittigheten i en strålende karriere, men sjelden har Kroatia-kapteinen blitt lurt som da Berget herjet.

Så lenge Norge har en spiss i Alexander Søderlund som ikke scorer på landslaget, så er det viktig å ha andre med X-faktoren. Jo Inge Berget viste seg å være en slik en, og en spiller som kan kombinere løpskraft med teknikk, blikk og scoringer, kan vise seg å bli en svært nyttig mann for Norge i fortsettelsen.

Et Høgmo-valg som også fungerte, var det å legge Markus Henriksen i en hengende spissrolle. Han bidro aldri med enkeltprestasjoner som skinte, men det å ha en midtbanespiller med stor løpskapasitet i en slik rolle, slo heldig ut. På samme måte som Søderlund skal ha for utrettelig jobbing, så var også Henriksen sitt bidrag viktig i den store sammenheng.

Ta med at Høgmo har valgt å stagge backenes offensive raids, og at han har funnet et stopperpar som utfyller hverandre godt, så har han fått et forsvar som vet hva som alltid må prioriteres. Stødig duellspill der det ikke tas unødvendig risiko, er ofte grunnlaget for suksess.

Når status gjøres opp kan det godt være at Kroatia med to seirer mot Bulgaria og Malta kniper andreplassen, men seieren gir Norge en mulighet til direkte EM-spill hvis jobben gjøres hjemme mot Malta 10. oktober, tre dager før møtet med Italia. Det var den store gevinsten etter 2-0 mot Kroatia.

Det var en fotballkveld da Høgmos menn krøp ut av SFO-skjellet, og ble voksne. Borte var småspill, dragninger og støttepasninger. Det var tilbake til røttene, offensiv råskap og en kampånd en kommer langt med i fotballen.

Kanskje helt til Frankrike!