390.123 tilskuere løste billett til eliteseriekampene i ishockey denne sesongen. Det er ny rekord, melder min barndomshelt Håkan Södergren, nå høvding i Elitehockey, i en pressemelding. Norsk ishockey kan juble for et tilskuersnitt på 1734 tilskuere per kamp. Det kan synes bra, i en tid der flere og flere foretrekker å se idrett på TV. Men det burde naturligvis ha vært så mye, mye mer.

Hockey har fått drahjelp av TV 2. En ting er TV-kampene. I tillegg kommer omtale i hovedkanalen, nesten hver eneste dag. Enten du bor i Karasjok, Sykkylven eller Mo i Rana – alle steder langt fra nærmeste ishall – er ishockey nå i bevisstheten på folk.

Kalde pølser

Alt er ikke vel i norsk hockey. Mange av ishallene står til nedfalls og publikum serveres gjerne ikke mer enn kalde pølser (med eller uten vaffel) og varm cola til rundt en hundrelapp. Unntaket, og det store lokomotivet bak de gode tallene, er selvfølgelig Stavanger Oilers og DNB Arena. 4119 er tilskuersnittet i oljebyen. Det er bedre enn fire av eliteserielagene i fotball klarte i fjor. Men kun 240 tilskuere så bunnoppgjøret mellom Tønsberg og Stjernen.

Få hockeyen ut til folket

Hockey-Norge vokser

Potensialet til norsk ishockey er enormt. Det har Oilers bevist. Faren er at alle nå begynner å tro at man må ha en ny NHL-aktig arena for å løfte seg. Oilers vant NM-gull for fullt hus i Siddishallen også! De siste årene har det skjedd enormt mye positivt i norsk hockey. Narvik, Tromsø, Kristiansand og Haugesund har kommet med på kartet. Nye generasjoner med unger begynner å spille ishockey – og flere og flere publikummere får opp øynene for denne fantastiske arenaidretten.

Avhengighetsskapende

Roy Ellingsen er journalist og redigerer i 100% Sport. Han har jobbet i Bergens Tidende siden 2001. Han dømmer ishockey på forbundsnivå, er oppvokst i Bergenshallen og er medlem av to ishockeyklubber; Djurgårdens IF og Lyderhorn. Aller helst skriver han om ishockey, men som sportsjournalist i Bergens Tidende har han også dekket Brann, Løv-Ham, Sogndal, Fyllingen, Tertnes, Sandviken, Arna-Bjørnar, Nyborg, BSI og en hel rekke enkeltutøvere tett. Foto: Jan M. Lillebø

Jeg dømte tidenes første seriekamp i ishockey i Haugesund. Det var fullt hus og hjemmelaget feide Nærbø av isen i 3.-divisjonsoppgjøret. Å dømme den kampen var et skikkelig kick. For dommere på breddenivå er smekkfull hall en sjelden opplevelse. Men Haugesund by var nysgjerrig på ishockey og fremmøtet strålende.Spørsmålet var om den for araberne så nye idretten kunne holde på folk. Min dommerkollega, Rune Haagensen, var selvsikker.

– Får du først opp øynene for ishockey, pleier du å komme tilbake for mer, sa han.

Han har selvfølgelig rett. Det er lett for meg å si. Jeg har vært frelst på ishockey siden lenge før jeg begynte på skolen, selv om jeg er fra hockey-U-byen Bergen.

En hockeymisjonær

I fjor var sportsredaksjonen i Bergens Tidende på seminar i Stockholm. Den første kvelden vi var der skulle AIK spille elitseriekamp mot Luleå på Hovet. Jeg var mitt ansvar bevisst og organiserte tur for 11 mennesker, selv om jeg egentlig holder med et helt annet stockholmslag. I vårt følge hadde vi håndball-, fotball-, skøyte— og friidrettsfrelste. Men bare et fåtall av oss hadde vært på skikkelig ishockeykamp før.

Ingen bør være overrasket over hva som skjedde. Selv om kampen i ettertid knapt huskes av bortskjemte svensker, var det en mektig opplevelse for turistene fra BT. De snakket om ishockey i dagesvis etterpå. Noen ville melde seg inn i AIK Hockey.

Det er dette som er norsk ishockeys oppgave. Få hockeyen ut til folket. Folket vil ha hockey, selv om de kanskje ikke vet det selv ennå.