OM FOTBALL: Relativt moderne norsk landslagshistorie har noen av dem: Historier om hvordan slitne og utladede, men samtidig oppstemte fotballspillere velger bar og øl som restitusjonsform. At det bare har vært tre-fire dager til neste kamp, og at den kampen har hatt en betydning, har ikke spilt noen rolle.
«Som straff måtte han krype naken rundt i 4. etasje på hotellet. Ved hvert hjørne måtte han løfte beinet og si voff, voff»
Fra Håvard Rems bok Erik Mykland
Som Rosenborgs og landslagets Pål André Helland uttalte da han ble konfrontert med at seriemesteren feiret gullet på byen i Trondheim fire døgn før Europa League-kampen mot Lazio (tap 0-2):
— Forskning viser at to-tre øl er bra for restitusjonen.
«På den tida var det sånn at hvis vi vant, så gikk vi ut og drakk alkohol på en bar eller en restaurant. Noen ganger drakk vi mer enn andre, men det var aldri noen problemer»
Vidar Riseth, 52 landskamper fra 1997–2007
Jeg har googlet «two-tree beers good for restitution» en stund, og finner ikke forskningen han snakker om. Selv trodde jeg i flere år at øl var bra for hårveksten, men se på meg nå.
Skjelbred: - Vi er et lag med stor L
Høgmos siste pressekonferanse: - Norge gikk seg litt bort etter å ha hatt mye suksess
Se for deg: 10. mars til neste år vinner Ole Einar Bjørndalen jaktstarten under VM i skiskyting hjemme i Holmenkollen. Etterpå kikker han på programmet, og ser at det er hele fire dager til neste øvelse, den krevende 20-kilometeren. Han leter frem den fineste skjorten han har, ringer noen venner, går på byen og begynner å drikke.
Det kommer selvsagt ikke til å skje. Ikke bare fordi Bjørndalen er avholdsmann, men fordi så teit er han ikke. Idretten hans handler om millimeter og sekunder. Om å orke. Om å hente ut det lille ekstra som skal til når det egentlig ikke er mer å hente.
Det samme gjør fotball. Millimeter-presisjon i pasningene eller den ene, siste blytunge 40-metersspurten som ender med at ballen blir taklet til corner i stedet for at Ungarns spiss skyter den i mål. Spiller den ene halvliteren for mye fire dager i forkant noen rolle? Kanskje ikke, men i et landslagsmiljø som knapt gjør annet enn å snakke om hvor marginal toppfotballen er, er det kanskje ikke verdt å ta sjansen?
«Laget hans står på kanten av en vulkan, men han snakker om det som om det er i ferd med å forandre norsk fotballhistorie»
«25 unge gutter pluss trenere, støtteapparat og diverse mennesker fra administrasjonen – alle skjønner jo hvor ferden går etter at siste kamp på La Manga er spilt. Casino, strippeklubb, bordell. Og alkohol, elver av alkohol»
Fra Claus Lundekvams selvbiografi En kamp til
Få se hva du er laget av
Da Per-Mathias Høgmo tok over Norge i 2013, byttet han ut hele støtteapparatet. Men toppfotballsjefen er den samme som det var i 2011, da flere spillere fikk lov å feire en hjemmeseier over Island med en bartur på Tjuvholmen i Oslo.
Det skjedde bare fire dager før et avgjørende slag borte mot Danmark. Norge tapte 0–2. Senere har det noe utslitte begrepet «frihet under ansvar» blitt litt forandret på landslaget. «Frihet under ansvar» passer ikke for alle fotballspillere. Det finnes menn i Høgmos tropp som har bevist det før, på samme måte som det finnes gutter der som ikke er gamle nok til å drikke.
Høgmo er, som de fleste sikkert har forstått nå, nærmest manisk opptatt av helheten i laget sitt. Å bryte ned den helheten med å åpne kranene, er en utenkelig tanke for ham, på samme måte som han ikke synes det passer seg at han og alle de nestkommanderende han har rundt seg runder av en lang dag med et glass rødvin i hotellbaren.
En liten Buda-fest i Ungarn hvis alt ender godt er imidlertid en annen historie.