Jeg kom aldri på isen i Vancouver jeg ble sittende en kamp på tribunen og 3 kamper på benken. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg fikk være den som voktet målet for Norge i et OL men slik ble det nå ikke, det åpnet derimot for en litt annen mental tilnærming for meg. Når jeg skal spille er jeg i min egen lille boble hvor jeg er fokusert på kampen og åpner ikke så mye for det som skjer rundt meg.
I Vancouver ble jeg plassert på tribunen og på benken. Jeg hadde selvfølgelig fokus på ishockey, men når du ikke skal spille og bruke alle energi på det åpner det for at du ta inn hele OL-opplevelsen. Jeg kan fortelle at det å være «turist» i OL på innsiden var en opplevelse for livet.
Burgere et herlig avbrekk
Deltakerlandsbyen i Vancouver var splitter nye leiligheter som ble bygd til OL og som ble solgt til privatpersoner i etterkant. Landsbyen lå sentralt ved vannet nede i Vancouver sentrum og det gedigne området inneholdt bland annet en gammel fabrikk som var gjort om til café og spillerom for utøverene.
Alle måltidene i OL ble spist i den 24 timer åpne matsalen som hadde 1250 sitteplasser. Det føltes som om en buffet like stor som en ishockeybane. De hadde alt du kunne tenke deg av asiatisk, italiensk, amerikansk mat etc og det var bare å peke på hva du ville ha og det var kjøleskap plassert overalt med sportsdrikker, vann og brus. Toppen av kransekaken derimot var McDonalds som lå i det høyre hjørnet. Det var et herlig avbrekk med et utall antall burgere når anledningen bøy seg.
Enorme stjerner
Jeg satt og spiste den dagen da NHL-spillerne ankom OL-landsbyen. Det var anderledes å se verdens beste spillere i levende live når du har sett de så ofte på tv og dannet et inntrykk av dem. Det som overrasket meg mest var hvor store mange av dem var. Ovechkin, Getzlaf, Nash var alle store som hus, for ikke å glemme Zdeno Chara på 206 cm og 117 kilo. Mine 77 kilo følte ikke at de hadde så mye å stille opp med da.
Jeg bet meg merke i at Alexander Ovechkin gikk rett på McDonalds, bestilte seg to store Big Mac menyer med to Cola. Han fullførte begge i et jafs før han gikk i kjøleskapet, tok to nye Cola og gikk på rommet sitt. Sidney Crosby derimot overrasket ikke like mye med sin høyde men han hadde lår som så ut som tømmerstokker. Han kan ikke har det lett når han skal finne olabukser som passer til de lårene.
Jeg lot meg imponere av størrelsen og hvor sterke disse NHL-spillerne så ut helt til jeg så en mann. Ryan Miller, keeper i Buffalo som også ble MVP i OL er 188 cm høy og veier 75 kilo. Det er to kilo mindre enn meg som er 180 cm og er ansett som å være ganske tynn selv i norsk hockey. Det forundrer meg at en mann som hadde skuldre som var like brede som kleshengere kan være en av de beste keeprene i verden.
Frysninger av åpningsseremonien
Jeg har en lang liste av gode minner fra mitt OL i Vancouver. Den største frysningen hadde jeg kanskje under åpningsseremonien. Da den norske delegasjonen fikk klarsignal om å få gå inn på arenaen som tok 60 000 hadde jeg ståpels langt nedover ryggen. Stemningen var helt ubeskrivelig, å få gå åpningsseremonien til et OL og vinke til tilskuere som en del av Norges utvalgte var et minne jeg absolutt aldri kommer til å glemme. Jeg fikk med meg i etterkant at det var ca 190 millioner seere som hadde fulgt åpningsseremonien på tv verden over.
Dette skriver jeg jo selvfølgelig fordi jeg sitter og blar gjennom gode minner, men også fordi jeg er misunnelig på de som får sjansen til å representere Norge i et nytt OL og få en ny opplevelse for livet.