Mjøndærn gjorde de brune draktene kjent i fotball-Norge i mellomkrigstida. Med seks cupfinaler og tre NM-gull på 30-talet var bruntrøyene fra den vesle inndustri— og stassjonsbygda i Nedre Eiker det første bygdelaget tel å setta på plass lag ifra byær som Fredrikstad, Skien, Sarpsborg og Oslo. LES OGSÅ: Alle innlegg fra Aftenposten Supporter
Jeg er sjøl langtifra gammal nok tel å hus’e detta leggendariske laget eller dem to største stjernene, Jørgen Hval og'n Einar Andersen. Sistnevnte bare kjent som'n Gubbe. Men akkurat som alle andre småguttær som har spelt fotball i Mjøndærn: Vi fikk høre n’Gubbes mantra mange gangær av trenærn når vi blei litt for ivrig på å drille på treningane, framfor å spella ballen: «Spell i hopes, guttær – spell i hopes!»
17.000 tilskuere
I åra etter krigen var’e mange nesten-år for Mjøndærn. Men i semien i cupen mot Viking i ’49 måtte dem brune spella på Marrinlyst i Drammen, for Nedre Eiker stadion va’kke færi ennå. Kampen trakk over 17 000. Jøssda, det er dem brune som har publikumsrekkorden på hjemmebanen tel Str*****dset, og den vil bli ståandes tel evig tid.
Jeg er heller ikke gammal nok tel å hus’e den neste genn’rasjonen bruntrøyer som kom tel cupfinalen i ’68. Dem slo Ivers og stjernagelleriet tel RBK i semi’n, og spelte ævropacupkampær mot Cardiff året etter. I ’76 tok vesle Mjøndærn sølv i toppserien etter å ha slått Brann foran over 24 000 på tribunene i Bergen, dem fleste helt sjokkskada. Brann hadde fått seg et eget spøkelse – et brunt et.
Sendte Brann ned
Mitt første ordentlige minne fra fotballen i Mjøndærn var da kaptein Odd Magne Olsen og resten av laget jubla fra ballkongen på MIF-huset etter å ha røkka opp til toppdivisjonen igjen i ’84. I ’85 sendte vi Brann ner et hakk etter ny seier på Brann stadion, og i ’86 tok vi nytt sølv i serien. Jeg har autografen tel alle spellerane i ei bok: Kai Lagesen, Tom Gulbrandsen, Per Terje Markussen, Odd Johnsen, Roy Amundsen, Freddy Ørbeck, Arnt Kortgaard, Steinar Auli. Jaggu slo vi sjølveste Werder Bremen på Weser Stadion i e-cupen året etter au.
Forresten blei jeg dødelig skuffa da det gikk opp for meg at klubblegenden Per Terje ikke bodde i Mjøndærn lenger, men hadde fløtt over på andre sida av elva. Nå bor n’Per Terje og jeg i samma gata i Krokstadelva, så nå er’e greit.
Siden den gang har’e blitt mange minner av fotballen i Mjøndærn, sjøl om vi fortsatt var et heislag som sist var i eliteserien i ‘92. Fra midten av 90-talet gikk heisen mest nerrover. Sjøl satt jeg oftest på et tog tel et studiested om søndane når kampane blei spelt. Da tellefonane fortsatt bare var dumme, gikk jeg rett av toget og inn på nærmeste pub for å sjekke ressultata på tekst-tv. Huff, det var my’ trist, gitt.
3. divisjon
Nedturen stoppa helt nere i 3. divisjon. Der sto heisen fast i åtte lange år, og småfævlane bygde reir i alle sprekkene mellom trinna på gamle Nedre Eiker. Men så kom det en langhåra fyr oppante Vikersund med altfor my’ gellé i håret. Særlig at dettane kan gå bra, tenkte jeg først – han hadde jo spelt for rivvalen med blå drakter nerraforre Pukerud i flere år. Men Vegard Hansen skøyt den brune pila rett opp i lufta, og hundrevis av vårs tok turen tel Elverum for å synge våre kjære bruntrøyer opp i andredivisjon en høstdag i 2006. Det prates om den brune supporterinvasjonen der fortsatt, det er jeg sikker på. Etter kampen redda vi årsomsetninga på den nærmeste buttikken, da buss på buss stoppa for å kjøpe alt som var av øl. Et opprøkk må jo feires! Han hadde egentlig stengt, men måtte gi etter for presset.
Minst like mange møtte opp tel bortekampen mot Follo to år etter, da vi røkka opp tel nest øverste nivvå.
Gå ta banen så mye som har forandra seg siden n’Vegard og n’Kenneth overtok Mjøndærn-skuta. Nedre Eiker og linerlereir er bytta ut med ny, modderne stadion som nå heter Isachsen istellaforre no’ med Mjøndærn eller Nedre Eiker. I pissregnet på gamle, slitte Nedre Eiker drømte jeg om fullt hus, tribuner med tak og skjerf og flagg i været mens tusenvis sang i kor på klubbhymnen «Branna slå!». Den drømmen har jeg allerede fått oppfylt.
Og vi bytta plass med sjølveste Brann i divvisjonssystemet sist høst. Sa jeg brunt spøkelse? Det sku’kke værra mulig. Et lite sted med lite penger, men som elsker å peke nese tel alle andre klubbær. Tenke seg tel! Nå har ikke alle spellerane vokst opp i Mjøndærn lenger, og dem heter ikke Boye, Herman, Arnt, Kai eller Per Terje. Dem heter f.eks. Dio og Sanel. Men kaptein Jokke er lokkal, og n’Mads Hansen slo innlegget da Adrian scora i opprykkskampen i 2006. ## Spell i hopes
Sjøl om my’ er forandra, er draktfargen fortsatt den samma. Igjen forbinder folk Mjøndærn med fotball i norgestoppen. Og n’Gubbes visdomsord sitter spikra i huet på alle spellerane, mens et annet Gubbe-sittat, «Lagånd, innsats og kameratskap må alltid gå foran» står i store bokstaver over den nye hovedtribunen.
Den gamle storheten fra den vesle bygda er tilbake i toppen, og alle brune hjerter gleder seg.
Spell i hopes, guttær!
− Alt annet enn direkte nedrykk vil være en suksess
Kollektivet er vår styrke