Jeg vet at mange av dere har sikkert sett hockeyspillere som spiller fotball for å få varme opp før en kamp.

De som går ofte på kamp i DNB-arena har helt sikkert sett flere av spillerne i Oilers som står i en sirkel like ved musikkbaren og varmer opp med fotball.

Du finner oss nok der i dag også. Jeg kan ikke si at det går så langt tilbake som sluttspillsskjeggtradisjonen, men å spille fotball før kamp har blitt en hockeytradisjon.

Det er en av de tingene som bare blir gjort. Jeg er sikker på at så godt som alle lag i ishockeyverden har noen som pleier å spille fotball før kamp, jeg vet ikke hvor det kom fra eller hva historien bak det er, men det er en av de tingene som det virker som at alle lag gjør.

Jeg har gjort det så lenge jeg kan huske, helt siden jeg var juniorspiller på Hamar og guttespiller i Viking har «to touch» vært en del av kampforberedelsene.

Jeg elsker å spille «to-touch», og jeg tenkte jeg skulle forklare hvordan spillet fungerer for de av dere som ikke vet.

Før selve «to-touchen» begynner har vi alltid et spillermøte nede i garderoben.

Petter Thoresen, Oilers-trener.

Etter Thoresen har sagt sine velvalgte ord finner jeg og Trettenes frem ballen. Den trikses oss i mellom fra garderobedøren, ut i foajeen, opp trappen og bort til musikkbaren. Dette har blitt ett av ritualene våre når det er hjemmekamp. Noen ganger kommer vi helt frem, andre ganger skorter det litt når vi skal opp trappene.Det kalles «to-touch», rett og slett fordi du har maksimalt to touch på ballen før du må sende den videre, ballen kan ikke gå i bakken og hender er selvfølgelig ikke tillatt.

Andre navn er nullspretten eller en-spretten hvis nivået er sneppet dårligere. Man har en som server ballen inn i spillet og ballen går helt til noen bruker tre touch eller at ballen går i bakken eller i taket, the roof is on fire. Vi står i en ring og vanedyr som vi er så har vi oftest faste plasser. Basisreglene er så enkle. Man må ha minst 5 spillere for at runden skal være tellende, det vil si at den blir tellende på rankingen.

Nei, vi har faktisk ikke rankingsystem. Men da Kurt Davis spilte her så var det nære på at vi faktisk førte opp ett. Gutta tar derimot mye stolthet i å være gode, og skryter gjerne over hvor mange seiere de har denne dagen eller hvor de selv mener at de ligger på det fiktive rankingsystemet.

De mer avanserte uskrevne reglene blir noe sånn som dette. Du har ikke lov til å flytte deg hvis noen prøver å skyte deg ut, og det er forventet at du prøver så godt du kan å ta alle ballene som kommer i ditt område. Her blir det alltid krangling fordi det er så mye synsing om hvor dårlig ballen var eller hvor dårlig innsatsen var. Måten det fungerer på her i Oilers er at du krangler helt til du får viljen din.

Hvis det fortsatt ikke hjelper så må forrige rundes vinner gå inn som fungerende dommer og ta en avgjørelse. Som oftest er det så intens krangling at dommer stiller seg litt upartisk og duellantene må skvære opp med en god gammeldags sten,saks,papir.. Vinneren er fortsatt med, taperen er ute.

Det hender at det kan gå hardt for seg. Folk skaffer seg fiender og krangler mer enn de spiller. Jeg synes det er morsomt, det vekker konkurranseinstinktet i meg før kamp i tillegg til at jeg får gang på kroppen. Min taktikk er å være litt slu. Jeg skyter ikke gutta ut med knallharde stygge baller, men legger heller litt sånn halvvanskelige eller prøver å legge ballen til en som gjerne ikke venter det. Det blir det alltid krangling av, og jeg får fiender. Jeg krangler nok mest med Joakim Hjelm og Daniel Rokseth, selv om Joakim Hjelm krangler med absolutt alle.

Hvis jeg skal dele tre minneverdige «to-touch» høydepunkt fra DNB-arena med dere så må det bli disse:

1. Da Matt Ryan før en hjemmekamp i finalen i 2013 fikk en lang ball som var på vei i veggen nesten inne på dametoalettet der vi spiller, løper alt han har for å nå ballen før den går i bakken, sparker alt han har, misser ballen og trer hele foten gjennom gipsveggen. Later som ingenting og så hørte vi senere at Vålerenga fans hadde fått skylden etter å ha tapt kampen stort.

2. Da jeg får en ball som går over meg, ser kun på ballen, snur meg og sparker, treffer en stakkars mann som bærer på brus og to pølser med tur/retur ketchup og sennep, garnityret og leskedrikken flyr overalt og treffer denne stakkars mannen, jeg får ingenting på meg bortsett fra dårlig samvittighet og føler meg tvunget til å gå bort i kiosken og spørre om de kunne gi mannen ny snacks som plaster på såret.

3. Da den gamle Viking stjernen Erik Nevland skulle se hvilket nivå vi var på fotballmessig og jeg ba om å få en fin ball så jeg kunne vise frem min «signature move», tar i mot ballen fomler med den og skyter ut Henrik Holm i prosessen. Pinlig dårlig utførelse når jeg skulle showe litt. Håper ikke Erik tror at jeg er så dårlig som det jeg viste frem der.

Jeg vil si at jeg er topp tre på rankingen, hvordan de andre ligger ann, hvem som er best og hvem som er de dårligste vil jeg ikke gå inn på. Det blir bare krangling.