Kroatia — Spania 2-1

Spania på sitt beste er fortsatt trolig best i verden. Men: De er ujevne og har gjort det unødvendig vanskelig for seg selv å komme langt i EM.

Oppvisningen mot Tyrkia i deres andre kamp var mesterskapets største skremmeskudd så langt. Kanskje var Tyrkia overraskende svake.

Min påstand er likevel at samtlige andre hadde tapt for spanjolene denne kvelden.

Fotballekspert Lars Tjærnås Foto: NTB Scanpix

Derfor er det lett å trekke følgende konklusjon: Spiller Spania opp på sitt ypperste nivå, vinner de. Å gjøre det er imidlertid langt enklere i teori enn i praksis.Det hjelper at de på mange måter har revolusjonert den ene delen fotball består av.

Prøv vårt nye selfie-verktøy og del resultatet med dine venner:

Spania forsvarer seg rett og slett ved ikke å låne bort ballen. Genialt teoretisk, tilnærmet umulig å utføre med mindre du har spillere med så stor fotballintelligens og så bredt register av ferdigheter som spanske landslag har hatt de siste ti årene.

Jobber skoene av seg

Den eneste virkelige trussel i fotball er ballen. Uten den kan motstander true så mange rom de vil med utallige bevegelser. Derfor spiller Spania som de gjør. De venter på muligheter til å skape sjanser eller score. Eksisterer ikke de, sørger de for å beholde ballen. Og mister de først ballen, jobber de skoene av seg for å eie den igjen så raskt som mulig.

Nå må Sverige slå Belgia for å gå videre:

Det virker. Før Kroatias utligning hadde Spania over tolv timer EM-fotball uten å hente ballen ut av eget mål.

Alt dette er fint nok, men ikke tilstrekkelig i seg selv. I VM for to år siden mistet de litt av evnen til selv å true motstander uten ball.

Selv om ballen er viktigst, hjelper du nemlig den som eier den enormt hvis du beveger deg slik at du trekker på deg motstandere og skaper rom. Slik de spiller nå virker de å ha funnet en nesten perfekt balanse mellom de som vil ha ball, de som løper for å få den pluss noen som også løper for å skape rom.

Alvaro Morata og Nolito sørger for at ikke alle vil ha ball på fot i rommet mellom motstanders to bakre ledd, det som på fint heter mellomrom. Når de gjør det, gir de David Silva, Andrés Iniesta og Cesc Fàbregas, spillerne som helst skal eie ballen, bedre arbeidsforhold. Tiden med en såkalt falsk nier, en spiss som egentlig bare var en ekstra midtbanespiller, virker å være forbi, og det kler dem. Det er selvsagt en bonus at spissen de bruker gjør det viktigste også. Alvaro Morata er sammen med Gareth Bale mesterskapets toppscorer med sine tre mål.

Mer energi med Koke?

Er alt perfekt balanse og harmoni? Mye er det, men spørsmålet er om det også nå kan bli litt for få som løper uten ball av de sentrale midtbanespillerne. Vicente Del Bosques eneste hodebry kan være at Fabregas er et lite stykke unna den spilleren han har vært på sitt beste, selv om han var bedre enn på lenge mot Kroatia. Trolig tenker ikke suksesstreneren på en erstatter, men det er likevel interessant å tenke at Koke hadde tilført laget enda mer energi, enda flere løp og dermed enda større trussel uten ball. Det behøves, for selv om kampen mot Tyrkia var tilnærmet perfekt, viste de to andre kampene større svakheter.

Kampen mot Tsjekkia var kampen der enormt overtak av ballbesittelse og sjanser ikke ble vekslet inn i scoring før en midtstopper headet inn seiersmålet rett før slutt. Kampen mot Kroatia var imidlertid det som endret forutsetningene radikalt. Å gi fra seg ledelsen kan koste ualminnelig dyrt.

Veien til minst semifinale virket belagt med rød løper før Kroatia snudde det. Først kamp mot en gruppetreer, så en eventuell kvartfinale mot vinneren av Polen-Sveits. Nå blir veien mye, mye tøffere. Først venter Italia før en ny, knallhard kvartfinale, trolig mot Tyskland kommer om de skulle passere det første hinderet.

Men: Bare for å minne om det: Sist gang Spania avanserte fra gruppespill uten å stå igjen med pokalen var helt tilbake i VM 2006. Hør Aftenpodden Sport hvor EM slaktes, kvinnehets diskuteres og norske lags sjanser i Europa vurderes: