Som en gutt oppvokst i en festningsby blir jeg aldri lei historia om hvordan Davy Crockett & Co, snaue 200 menn i alt, forsvarte den lille misjonsstasjonen Alamo i Texas mot over 6000 meksikanske soldater. De holdt stand i 13 dager, før de ble overmannet og samtlige menn falt.
Det er slik cupfinalen vil bli for oss mot Rosenborg.
For Kongsvinger handler dette om så uendelig mye mer enn fotball. Første gang jeg ble omtalt i riksmediene, var da bandet mitt vant ungdommens radioavis' rockemønstring i 1988. Da lød overskriften i daværende Arbeiderbladet: «Kjellerband fra Kongsberg» stakk av med seieren, og siden har det på mange måter fortsatt slik.
Vi er en by som folk stort sett kjører fort gjennom på vei til Sverige, og nylig snakket jeg med en av landets største poeter, Håvard Rem, som noe beskjemmet (håper jeg) måtte innrømme at Kongsvinger var en av få norske byer han aldri hadde besøkt. Men selv om det er mange både vanlige og berømte mennesker som aldri har satt sine bein i Kongsvinger, er det desto flere som har hørt om byen takket være fotballaget, og det som i 17 år var et slags varemerke for at "sesong på sesong ærlig arbeid består". I mine reiser rundt i landet har jeg snakket tårer i øynene på atskillelige taxisjåfører fra Kirkenes til Lindesnes ved å nevne Tomteberget, Holtet og Karlsrud (som har fått mang en hedning til å tro på Gud, som det heter i supportersangen "Kongsvinger tar røkla i år").
Bakgrunn:
Kongsvinger-treneren gråt av glede etter seier i semifinalen: – For en drøm!
Tømmerhoggere og bønder
Alt dette var imidlertid før. Gullalderen. Tømmerhøggere og bønder. Laget fra de dype skogene. Fotballens siste proletarer. Heimstadfotballsparkerne. You name it, vi er blitt kalt det alt sammen, og nå er altså laget i cupfinalen. Det har ennå ikke gått opp for meg. Ja, for å være ærlig hadde jeg sett det som mer sannsynlig at jeg skulle bli tildelt Nobels litteraturpris før Kongsvinger skulle få bryne seg i finalen i den gjeveste av alle fotballturneringer i furet værbitt.
Altså, dette med ikke helt å makte å ta inn over seg, langt mindre si høyt: KIL er i cupfinalen, skyldes ikke manglende evne til å drømme. Den egenskapen har alltid vært sterkt fremtredende hos meg. Troen på at selv gutter og menn, jenter og kvinner fra små steder, ja, fra en liten by akkurat der Glomma gjør en sving, også kan komme seg opp og fram i verden. Men samtidig som jeg i alle år har lengtet ut, har jeg alltid blitt. Kanskje var det dette som en høstdag i 1977, mens tribuna fortsatt var av stein og lukta av varmesalve lå tung over Gjemselund, fikk meg til å insistere på at Øivind Tomteberget skulle skrive KIL med store bokstaver under navnet sitt i den gule autografblokka mi.
Det svirret rykter om at KILs mest kjente spiller gjennom tidene var på vei til Lillestrøm, og med en guttunges uskyldige syn på livet trodde jeg at han og jeg hadde inngått en bindende kontrakt. Dog ikke. Øivind dro, og jeg ble.
Arne Scheie om Kongsvinger: – En av historiens største overraskelser
Fotball er stammekrig
Annenhver søndag fortsatte imidlertid verden å komme til Kongsvinger, og selv om verden kom med navn som Raufoss, Fredrikstad og Mjøndalen, motspillerne hadde navn som Stein Kollshaugen, Reidar Lund og Saihou Sarr var det allikevel alt en 13-åring trengte for å fortsette å drømme, og innimellom føle seg så fordømrande stolt av hjembyen sin. Ja, faktisk bli oppfylt av samme patos som fikk Bjørge Lillelien etter Englandseieren til gå fullstendig bananas å brøle: "Vi er best i verden". For fotball er stammekrig, fotball er Andeby mot Gåseby, og noen ganger holder det med å slå Raufoss eller Mjøndalen for å fylle et hjerte med følelsen av å være uovervinnelig, skape en forståelse for at man hører hjemme i noe større. Et oss.
Samtidig må jeg innrømme at innimellom føles denne byen veldig trang for alle uten brede skuldre, og den sangen bandet mitt, Heart of Mary, vant ungdommens radioavis' rockemønstring med het "Albert Einstein never lived in my hometown". Det hender derfor innimellom at folk spør meg om jeg egentlig liker byen jeg kommer fra, og selvfølgelig gjør jeg det.
Men som det står i skriften: den man elsker, tukter man. I tunge perioder dog, da Kongsvinger og jeg har hverandre langt opp i halsen, har det hendt at jeg har fabulert om å flytte. Det trenger ikke være til Austin, Auckland eller Antwerpen, kanskje holder det med å gjøre en Rolf Jacobsen å slå seg ned i Hamar, men tanken stopper alltid der. Hva i all verden skulle jeg gjøre i den byen? Stå på Briskeby å heie på HamKam? No way. Identiteten min er altfor sterkt knyttet til KIL til at jeg pr. nå kan se meg selv noen gang ha postadresse noe annet sted. Kanskje kan jeg bo år i strekk i et annet land, men jeg kan aldri se for meg at jeg melder permanent flytting, ja, dere vet, før jeg eventuelt blir funnet verdig en plass på den største og mest hemmelighetsfulle av alle fotballbaner.
FC København garanterer at Solbakken ikke erstatter Høgmo
Jeg elsker dem alle
Fotballspillerne på KIL er ikke lenger tømmerhøggere og bønder, de er finner, russere, portugisere, svensker, senegalesere, tyrkere pluss noen lokale gutter, og jeg elsker dem alle sammen. De spiller i rødt, de er Kongsvingergutter gode som noen, akkurat som patriotene som forsvarte Alamo kom fra 28 forskjellige land. Og tør jeg i denne farens stund som er over hjembyen min, minne om kommandant William Travis sitt brev datert 24. februar 1836, ti dager før Alamo falt. Brevet er adressert til alle innbyggerne i Texas og alle amerikanere i hele verden. Travis ber om forsterkninger, og sier at uansett om hva som skjer er det bare to ting som gjelder: seier eller død.
Og dere forstår hva jeg sier med det, ikke sant? Jeg vil med dette innstendig oppfordre alle borgere av den frie verden, som ikke heier på Rosenborg (og Vålerenga) til å forene dere med oss i kampen mot de uovervinnelige meksikanerne. Og fort nå, er ikke egentlig Adem Güven ganske brålik Davy Crockett? Til slutt vil jeg derfor sitere fra Tom Hills bok Davy Crockett forsvarer Alamo:
"Han for som en tiger inn mellom meksikanerne, som forferdet vek til side for denne høye, bredskuldrede mannen som sloss som de aldri før hadde sett en mann slåss, og de falt som kornaks for hans fryktelige slag med geværkolben. Men nye bølger av soldater stormet inn i fortet, og da solen viste seg over horisonten, slo hjertet til den siste av Alamos forsvarere sitt siste slag i den mest dramatiske og ubarmhjertige frihetskamp i Amerikas historie. "
Med det har vi dratt den berømte streken i sanda, og det er opptil deg om du er med oss eller mot oss.
Men uansett om vi taper 6–0 mot Rosenborg spiller det egentlig ingen rolle, for Kongsvinger har allerede vunnet.
Kongsvinger-Rosenborg, søndag kl. 13.15, NRK1
Erlandsen ansatt som ny LSK-trener