Jeg var kanskje ikke den eneste som rynket litt på nesen da Egil Olsen tok ut troppen til den avgjørende dobbeltlandskampen mot Makedonia og Nederland. Det er få spillere her som er kjent utenfor landets grenser. Troppen er kanskje et uttrykk for hvor Norge ligger i det internasjonale bildet akkurat nå. På 47.plass på Fifa-rankingen. 45 plasser lenger ned enn for drøyt ti år siden.
Som et lite eksperiment, bare for å synliggjøre hva Drillo har å rutte med, så bygget jeg opp laget nedenfra. Satte sammen et lag av de minst meritterte. Da ser Norge slik ut:
Håkon Opdal — Jon Inge Høiland, Kjetil Wæhler, Morten Fevang, Trond Egil Berthelsen - Bjørn Helge Riise, Simen Brenne, Henning Hauger, Christian Grindheim, Espen Ruud - Erik Huseklepp
Har dette mannskapet en sjanse i havet til å spille Norge til VM-sluttspill? Heldigvis har Drillo noen som drar opp nivået, som en John Carew, Brede Hangeland og John Arne Riise. Det er hele vår beholdning av spillere på høyt internasjonalt nivå. I tillegg kan han benytte et par spillere som har høyt toppnivå, men som er svært så variable i prestasjonene: Daniel Braaten og Morten Gamst Pedersen.
Egil Olsens problem ble ganske godt illustrert da han i forgårs ble spurt om konsekvensene av Steffen Iversens mulige avbud til Makedonia-kampen. Hvilke andre jokere har han? Drillo dro på det og kom oppmed Daniel Braaten og Erik Huseklepp.
Ja, nettopp! Det er hva Drillo har i ermet.
Lykke til i Skopje!, sier jeg.
Situasjonen minner oss om den fornøyelige Vålerenga-historien fra en dag der laget spilte ganske dårlig og kravet fra tribunen om spillerbytte ble ganske høylydt. «Men se hva jeg har da!», svarte den legendariske oppmannen Helmut Steffens. Det er vel omtrent der Drillo kan være neste onsdag når vi ligger under mot Nederland og sårt trenger noen som kan gi Norge et løft.
Norsk eliteserie har kommet i et dårlig lys hele sesongen. Det er bred enighet om at nivået ikke er all verden. Nesten alle kamper er jevne. Forskjellen mellom topp og bunn er vanskelig å få øye på. Alle slår alle, med unntak av Rosenborg. Du hører det både på Drillo og Ola By Rise, selv om de pakker kritikken godt inn, at de ikke er imponert over det som presteres.
For landslagsledelsen er drømmen å få flere ut i større europeiske ligaer. Men da må eksportene helst spille fast på laget, ellers gir det ingen utvikling. Det kan være en grunn til at så få norske kommer seg ut, og at flere av dem kommer hjem igjen med halen mellom beina etter å ha slitt benken og tribunen en stund.
«Bakgårdsliga» var det stemplet Brede Hangeland satte på eliteserien i Dagbladet i går. Han har vondt for å se noen utvikling siden han forlot Norge i 2005. Bakgården består av de nest beste pluss nordmenn som ikke kommer seg ut. Og det er blant annet kvaliteten på ligaen som avgjør hvor mange spillere Norge får ut til Premier League.
I sin forrige periode som landslagssjef kunne Drillo slite litt med å draktnumrene opp mot 20, men de siste inn i troppen var sett på som interessant krydder. Den gang hadde han en solid ellever. Nå er utvalget tynt tidlig i laguttaket.
Utgangspunktet er at Norge helst skal vinne fire av de fem neste kampene for å få playoff. Derfra er det to kamper til før Norge er en VM-deltaker.
Tror vi at det kan gå bra? Jeg tviler sterkt. Men i morgen skal jeg prøve å forklare hvorfor jeg tror at Drillos passerer det første hinderet. De slår Makedonia.