• Denne bloggen ble første gang publisert 5. januar 2014

Jeg snakker av erfaring, selv om flere ting er ulikt i det Wimbledon jeg var en del av for snart 15 år siden og Cardiff i dag.

I London ble klubben et «Little Norway» med norske eiere, norsk manager og assistent og mange norske spillere. Cardiff har malaysisk eier, engelske assistenter til sin norske manager, og så langt ingen norske spillere. Det endrer seg raskt. Når dette leses kan både Magnus Wolff Eikrem og Mats Møller Dæhli ha signert kontrakter med «Bluebirds» i røde drakter. De vil få et ekstra trykk på seg.

Lærerens gullgutter

De er managerens landsmenn. De er managerens eks-spillere. Dette er «lærerens gullgutter» i øynene til dem som mister plassen på laget. Det er liten tvil om at de norske spillerne i Wimbledon hadde rivaler som mistenkte dem, mer eller mindre åpenlyst, for å nyte godt av at de snakket sjefens språk.

Vi så det på feltet av og til. Taklingene i knehøyde på en nordmann, etterfulgt av et annerkjennende blikk fra en forsmådd kompis, de små slengbemerkningene fra en trener på benken ved siden av oss da en av våre landsmenn misset med en pasning.

De norske spillerne var ikke gode nok i deres øyne hvis de ikke var markant bedre enn konkurrentene. Det gjorde heller ikke situasjonen enklere at det var Norge de kom fra. Ikke Spania, Italia eller Tyskland. At det var Drillo som hentet dem, mannen som aldri tapte for England, og som gjorde vårt landslag bedre enn deres, var underordnet. En norsk trener ansatt for å lære engelskmenn å spille fotball hadde det samme å bevise som en dansk langrennstrener ville hatt i Norge.

En norsk trener ansatt for å lære engelskmenn å spille fotball hadde det samme å bevise som en dansk langrennstrener ville hatt i Norge.

Det siste slipper Solskjær å forholde seg til på samme måten. Det gjelder i garderoben, og ikke minst i pressen. Der Drillo var «The mad professor» er Solskjær et ikon, har avgjort Champions League for et engelsk lag og er opplært av Sir Alex. Han blir møtt med en respekt som grenser til immunitet — en liten stund.

Men tvil ikke. Han er, som alle andre, avhengig av resultatene for å beholde den.

Risikoprosjekt

Nå skal Magnus Wolff Eikrem og Mats Møller Dæhli hjelpe ham til akkurat det. Det er et risikoprosjekt.

Det handler om kvaliteten på de to. Det handler om at de er nødt til å oppfylle forventningene. Ved siden av det jeg beskrev over er de også så godt kartlagt av manageren at de ikke kan ende som feilkjøp. De er både forsterkninger som spillere, men også to levende doumentasjoner på at sjefen kan treffe blink når han henter spillere og former lag.

Vil han treffe med dem? De kommer med ulike forutsetninger og litt ulike krav.

Dæhli er så ung at han er hentet som et framtidsprosjekt. Leverer han varene umiddelbart vil det være en bonus. Det er vanskelig å se at han skal ende som et feilkjøp. I verste fall ender han som en fortsatt ung spiller som garentert vil være ettertraktet for andre om et par år.

Eikrem er annerledes. Han er 23 år, og blir hentet fra Heerenveen. Han skal inn på laget og prestere. Nå. Han vil bli nådeløst vurdert av alle, i garderoben og i media. Nå. Det er virkeligheten.

Jeg er usikker på om han er god nok. Han er god, men her snakker vi en liga og et nivå han ikke har spilt på før. Nederlandsk liga er fjernt unna Premier League.

Jeg håper inderlig han motbeviser min smule skepsis. Til beste for seg selv, og for sin manager.

Hva tror du? Følg meg også på twitter under @tjaernas