Tidligere foregikk det meste av treningen i idrettens regi. Nå er trening på egen hånd den viktigste treningsformen, tett fulgt av private helse- og treningsstudio. Fra 1989 til 2011 gikk bruken av treningsstudio opp fra fem til 18 prosent mens aktiviteten i idrettsanleggene har gått ned fra 17 til seks prosent. Tapet av så mange "kunder" ville vært alarmerende tall for enhver annen virksomhet, men jeg hører ingen klokker som ringer i idretten.

Heller ikke politikerne reagerer. Bør det ikke være et tankekors for Stortinget av halvparten av spillemidlene brukes på anlegg som stadig færre bruker. Størst tilbakegang er det i bruken av gymsaler, fotballanlegg, flerbrukshaller og ballbinger/balløkker. Vinnerne er egenorganisert trening og helsestudio. En viktig del av den egenorganiserte treningen foregår rett nok i idrettens lysløyper.

200 mennesker som praktiserer yoga på Times Square i Ny York, er et eksempel på hvordan nye treningsformer finner innpass i samfunnet. Foto: CHIP EAST / X01370

Vi har all grunn til å være stolt av den norske idrettsmodellen som har gjort Norge til en idrettslig stormakt i forhold til folketallet, men Stortingets viktigste bestilling fra idretten er bedre folkehelse. Fysisk inaktivitet koster samfunnet milliarder, men den tradisjonelle idrettsbevegelsen henger ikke med på befolkningens endrede aktivitetsprofil.

Relasjonen mellom idretten og Staten ble meislet ut i 1957. Problemet er at det som var radikalt og fremtidsrettet etter andre verdenskrig, har endret seg lite siden den tid. På den bakgrunn er det kanskje ikke så rart at idretten fremstår utdatert 60 år etter.

Samfunnshjulet går fortere og fortere, men idretten klarer ikke å holde tritt med fartsøkningen. Dagens unge vraker NRK. De kaster tv-programmet i søpla og ser serier og filmer når det passer dem. Likedan frigjør de seg fra idrettslagets faste treningstider og trener når det passer dem.

Adresseavisens sportskommentator, Kjetil Kroksæter. Foto: RUNE PETTER NESS

Dagens unge skaper nye idretter, og de utvikler apper og nye teknologier. Aktiviteten pipler og gror utenfor idrettsforbundets regi der en eldre generasjon idrettsledere, byråkrater og politikere sitter fast i en kulturell fortelling om dem selv. De er mer eller mindre blinde for endringene i samfunnet og formidler en utdatert måte å tenke på.

Kanskje er vi vitne til et opprør mot den eliten som har satt seg på samfunnsutviklingen. Alminnelige folk ønsker forandring og vil redusere elitens innflytelse. På vei inn nå er livsstilsidretter, wellness- og sunnhetsbaserte aktiviteter. Det er tankevekkende hvor lite av de siste årtiers vekst på idrettssektoren som er støttet og utviklet innenfor rammene av de statsstøttede idrettsorganisasjonene.

Nå kan man måle watt og se 3D bevegelser av løpeturen, og slik kan du og jeg bli vår egen trener. YooWe er en deling av sportsutstyr til surfing, ski og snøbrett over hele verden. Med plaster på låret kan man måle eldres aktivitetsnivå og stimulere til trening. Mer av aktiviteten foregår med naturen som omdreiningspunkt. Fra Canada kommer ideen om fellesskap rundt kajakk, orientering, terrengsykling, klatring og terrengløp.

Dette var bare noen eksempler på hvordan idretten endrer seg og tar nye former utenfor den etablerte idrettsbevegelsen. Vi ser at et stigende antall frekventerer mosjonssentre og betaler store beløp for rådgiving, i stedet for å benytte fasilitetene som idrettslagene og kommunene rår over.

Professorene Kolbjørn Rafoss og Jan Ove Tangen har gått den norske idrettsmodellen i sømmene og konkluderer med at den er i utakt med tiden. Vår modell er ikke egnet for morgendagens forhold. Og enda verre: Den er ikke egnet for dagens forhold heller.

De to professorene påviser et misforhold mellom de statlige målene og befolkningens aktivitetsvaner og anleggsbruk og spør: Bør det ikke være et varsko at den store helsegevinsten hentes utenfor den organiserte idretten?

Misforholdet mellom anleggsinvesteringer og bruk er størst når det gjelder kvinner. De bruker i liten grad kostbare anlegg som skytebaner, golfanlegg, fotballanlegg, men er størst på bruken av park og grøntområder, helsestudio og turstier.

Idrett som redskap for integrering har vært en målsetting for politikerne, men heller ikke her leverer idretten. Og tanken om at elite, hvor norsk idrett så definitivt har gode resultater, skal føre til breddeaktivitet er omdiskutert.

Gjennom lang tid har idretten hatt en nær, og nærmest fortrolig, kontakt med politiske organ, både lokalt og sentralt. I likhet med kulturbevegelsen har de «sine» folk på begge sider av bordet både i kommune og departement. Slik har idretten fått mange av sine ønsker innfridd.

Idrettsbevegelsen kan frykte den dagen Stortinget evaluerer resultatet av sine bevilgninger. Hvis det er slik forskere hevder, at den store helsegevinsten hentes utenfor den organiserte idretten, så kan det påvirke pengestrømmen.