STRØMSGODSET gjorde to hederlige kamper mot god motstand, og Aalesund fortjener ikke at den siste kampen mot AZ skal være ettermælet. De har levert over forventning.

Problemet er at de som burde være bjellesauer, befinner seg mer eller mindre bekvemt beitende bak i flokken for øyeblikket. Vår sjanse til varig suksess i Europa, definert som å kvalifisere oss, ligger i at de som har de beste forutsetninger, evner å forvalte dem.

Vårt svar på «de fire store» burde vært Rosenborg, Vålerenga, Viking og Brann. Suksess avler suksess i dette spillet. RBK hadde aldri oppnådd det de gjorde uten å bryte den første barrièren på 90-tallet.

For dårlig. Det vi trenger nå, er stabile toppklubber som evner å ta det første steget for at de neste skal bli enklere å tråkke. Det gjøres mye bra i norsk toppfotball med tanke på å foredle talenter. At mange unge får spille mye på grunn av at det er økonomisk nødvendig like mye som vedtatt politikk, er en parentes. Vår største utfordring nå ligger ikke i foredlingen, men i råmaterialene vi foredler.

Det er umulig å slipe granitt om til diamant. Et problem klart stilt, er et problem halvt løst. Og vi har, etter min mening, et problem med at vi generelt trener for lite for og for dårlig blant de yngste i barnefotballen.

Målet må være å beholde flest mulig lengst mulig, men soleklart også bli best mulig. Ingenting er imidlertid mindre forpliktende enn et resultatmål som står alene. Dette må følges opp av konkrete tiltak og ressurser som gjør det mulig å oppnå.

Dårlig økonomi. Derfor er det et dårlig signal når en del av kretsene må kutte i antall sone— og kretsansvarlige på grunn av økonomi. En av våre styrker er at vi har hatt et så finmasket system at vi har fanget opp talentene tidlig. Med grovere garn risikerer vi at noen av de vi trenger, fortsatt svømmer fritt uten veiledning.

Toppklubbene har råd, hvis de prioriterer riktig, til å drive god spillerutvikling fra tidlig alder. Men svært mange talenter tilhører mindre klubber og distrikter, og fortjener en oppfølging som gjør det mulig å nå sitt eget makspotensial.

Selv i disse valgtider, hvor valgflesket daglig oser i steikepannen, hører jeg forbausende lite om tiltak for å styrke aktivitet i frivillig sektor. En ordning, som i våre naboland, med et spleiselag mellom idrett, stat og kommune ville sikre god idrettsveiledning og oppfølging i form av kvalifiserte aktivitetsledere knyttet til skoler og klubber.

Bra for idretten og fotballen, enda bedre for barna, og aller best for et samfunn som kanskje kunne bruke mindre ressurser på reparasjon etter å ha brukt mer på forebygging.

Klubbene må ta ansvar. Norsk klubbfotball er likevel sin «egen lykkes smed», og må selvsagt bære hovedansvaret for egen suksess på egne skuldre. Jeg tror vi også må se på måten vi tenker fotball på med litt andre briller i deler av spillet. Spillestilsdebatten i Norge har stort sett dreid seg om hva vi gjør i etablert angrep. Det er på tide at vi også ser på hva vi gjør i etablert forsvar.

I næringslivet brukes ofte begrepet «det var så mange om ansvaret at de til slutt greide å ta livet av det».

Litt av den samme utfordringen har vi, i overført betydning, i et soneforsvar. I store fotballnasjoner som Tyskland, Italia og Spania stilles ett enkelt arbeidskrav til en førsteforsvarer når laget er i balanse: Vinn ball!

I Norge snakker vi gjerne om å forsinke, oppholde og lede vekk fra farlig sone i samme situasjon. En god førsteforsvarer kan stanse et angrep alene, og gjerne starte et eget angrep med en og samme berøring.

Jeg ønsker meg flere norske midtstoppere og backer som delvis er utdannet i denne tankegangen som en del av fotballoppdragelsen. Så skal landslaget og de beste klubblagene fortsatt dyrke soneforsvar og prinsippene der, men ha tilgang på spillere som kan løse et problem på egen hånd innenfor disse rammene mye oftere enn vi kan i dag.

Lurer vi oss selv? Det er et tankekors å se Larnacas to midtstoppere være overlegne alt jeg har sett av norske klubbmidtstoppere i store deler av spillet én mot én. Vår ferdighetsdebatt er nødvendig, men skal handle om mye mer enn hva vi gjør med ball i laget.

Kanskje lurer vi oss selv også når vi formidler håpet om den nye generasjonen som «den nye vinen». Faktum er at vi har et U21-landslag som ikke vinner fotballkamper, og som til og med taper med stygge sifre mot nasjoner vi kan sammenligne oss med, som Sverige og Skottland.

En studietur som jeg var på for et par uker siden, med privatkamper mellom engelske og spanske lag, der de gjerne slipper til enkelte unge spillere, gir i hvert fall en grei «realitetssjekk» på at vi har et stykke vei å gå før vi kan erklære at vi har talentbredde i nærheten av de ypperste.

Vi har, kort sagt, hverken en treningsøkt eller et tilslag på ball å miste i kampen for å ta igjen et forsprang til de store som ikke minker.

Vi har heller ingen tid å miste for å vedta og legge forholdene til rette for å drive optimal læring langs hele utviklingsstigen.

Hva mener du? Er du enig eller uenig med vår ekspert? Delta i debatten!