De som ler av jubelen den tapte sønn fikk da han kom hjem, har ikke skjønt hva han betyr. Fernando Torres er så mye mer enn en fotballspiller for halvparten av det fotballinteresserte Madrid.
Jeg bodde ett år i Madrid. Det året, skoleåret 2002-03, gjorde noe med meg. Jeg kan peke på akkurat det sekundet der jeg ble Atletico Madrid-fan. Da det nyopprykkete laget spilte sitt første lokalderby på mange år, og sikret et strengt tatt ufortjent poeng, fem minutter på overtid, spratt jeg ut av mitt sete på Santiago Bernabeu. Uten tanke på egen sikkerhet, jublet jeg, midt i fiendeland. Plutselig var alle de røde og hvite på banen blitt mine gutter.
Frekk og fregnete
Mange av dem, Milan-lånene José Marí, Javi Moreno, Cosmin Contra og Demetrio Albertini, kjente jeg godt fra før. Backen Sergi var velkjent fra sin tid i Barcelona. Vingen Stankovic hadde jeg også sett før, for ikke å snakke om den fullstendig galne keeperen German Burgos.Men den som mest av alt ble min gutt, det var Fernando Torres.
Han var 18 år, raskere enn lynet, frekk som bare fregnete guttunger kan være. Mer enn noen annen var han en supporter på banen. Og høsten 2002 var han verdens beste fotballspiller. I en by der han konkurrerte om oppmerksomheten med Zinedine Zidane, Luis Figo, Raúl Gonzalez og en hel drøss andre galacticos, var det Fernando Torres alle snakket om.
Måten han fikk verdensklasseforsvarere som Frank de Boer til å se ut som lilleputter på, gjorde at vi som sto på tribunen følte oss privilegerte, bare fordi vi fikk lov til å betale for å se på (ekstern lenke).
Håpet
Atletico Madrid-fansen var en hardt prøvet gjeng. Verdenshistoriens mest sensasjonelle nedrykk, med spillere som José Molina, Radek Bejbl, Kiko, Ruben Baraja, Santiago Solari, Juan Carlos Valeron, Kiko og Jimmy Floyd Hasselbaink, ble fulgt opp av en mislykket sesong i 2. divisjon.Samtidig stilte byrival Real Madrid tidenes største ansamling med superstjerner på banen.
Det var da han kom. Gutten. Talentet. Råskapen. Angriperen. Avslutteren. Atleten. Fernando Torres. Håpet.
Han så ut som en ballgutt som hadde stjålet en seniordrakt, men han spilte som noe han ble over natten. En verdensstjerne.
Sesongen ble delvis hemmet av skader, men hver gang han var utpå, var laget litt bedre. Hver gang han spilte, hadde vi litt mer håp. Han ga livsgnisten tilbake på Vicente Calderon.
Ble erstattet av et helt lag
82 seriemål ble det på 214 kamper, før Torres ble solgt til Liverpool. Det kunne ha vært et ødeleggende trekk for klubben, men ble det ikke. De brukte de 250 millioner kronene meget godt. Luis Garcia ble hentet tilbake fra Liverpool. Diego Forlán ble hentet som ren erstatter for Torres. Thiago Motta, Simao og José Antonio Reyes kom også inn, for Torres-pengene.En ny forretningsmodell var født. Atletico Madrid solgte superspisser etter nesten hver eneste sesong, for så å stille enda sterkere da høsten kom. År etter år. Etter Torres har Sergio Aguero, Forlán, Radamel Falcao og Diego Costa forlatt klubben. Likevel fortsetter fremgangen.
Publikum har aldri glemt sin Fernando, og han har aldri glemt dem. Braksuksessen i Liverpool, floppen i Chelsea og det nesten bortkastede oppholdet i Milan er fort glemt.
Alltid velkommen hjem
Fregnene er borte. Det er kanskje scoringene også. Men da Fernando Torres startet mot Real Madrid onsdag, så det ut til at gnisten var tilbake. Det kan godt ha vært ønsketenkning, men jeg synes å se glimt av den gamle Fernando der.Uansett hvordan dette skulle gå, så har det vært verdt det. Fernando Torres og Atletico Madrid hører sammen. Det kommer de alltid til å gjøre. Lenge etter at karrieren hans er over.
Ikke fordi han er verdensmester, europamester eller fordi han skaffet klubben triumfer, men fordi det var han, mer enn noen annen, som ga oss på tribunen troen tilbake på så ofte vanstyrte Atletico Madrid.
Derfor fortjener Fernando Torres hver eneste tiljubling. For det er han som er vår gutt på banen.