Kan noen stille vekkerklokken slik at den ringer når det er over?
Når det er avgjort om Haugesund, Odd eller Aalesund tar fjerdeplassen slik at de neste høst kan bli feid ut fra europacupen av ett eller annet perifert lag fra den gamle østblokken?
Som en vaklevoren, rusten sykkel snegler eliteserien seg mot målstreken. Den knirker, det piper her og der, litt sliten lakk flasser av, og farten er under middels.
Den vil bare bli ferdig.
Northug og fotballen
Men det er fortsatt tre runder igjen.
I tre så godt som betydningsløse helger skal flyselskapene fly og hotellene huse ferieklare spillere som selvsagt sliter med å bry seg om de blir nummer 10 eller 11 på tabellen.
Dette slutter ikke før ved åttetiden søndag 7. november. Da har det vart i nesten åtte måneder, i ett av klodens mest klassiske vinterland, hvor tusenlappene har flagret for få banene klare.
Åpningen var treg. Det var mars, folk var kalde, ikke i fotballmodus, og oppe i lia kjempet Petter Northug fortsatt om verdenscuppoeng.
Avslutningen blir enda seigere materie. Rosenborg har vunnet, Vålerenga tar sølvet og Tromsø bronsen.
I den andre enden av tabellen har Sandefjord sett ut som et nedrykkslag siden midten av april, Kongsvinger slår følge, mens Hønefoss, som har levert en sterk debutsesong, får spille kvalifisering (for øvrig den siste kvalifiseringen på en stund. Fotballen har bestemt seg for å fjerne også det spenningsaspektet. I 2011 er det to lag ned, to lag opp, ingen kvalik).
Er 16 lag for mye?
Det er en spesiell situasjon Norges Fotballforbund og interesseorganisasjonen Norsk Toppfotball har havnet i denne sesongen. Man kan si mye om begge, men å gi dem direkte skyld for at spenningen er borte og at tilskuerne flykter fra stadion, er en vanskelig øvelse.
Noen vil peke på 16-lagsserien, og si at noe av årsaken til alle de uspennende kampene ligger der.
For selvsagt er det spesielt at en liten nasjon som Norge på død og liv skal ha 16 klubber i sin øverste serie, mens land som Østerrike og Sveits har 10 og Danmark 12. Det er lett å oppfatte det som historien om pjokken som ville være større enn det han var.
16-lagsserien har selvsagt en oppside:
Flere får være med. Lagene får spille kamp oftere. Flere lovende unggutter får sjansen til å prøve seg på det aller høyeste nivået.
Men mest av alt tror jeg vi har en så stor eliteserie og en like stor 1. divisjon fordi fotballen ble grådig. Den ønsket at flest mulig skulle få spise av kaken, og få lov til å markedsføre seg for sitt lokale næringsliv som et topplag.
Med det dét medfører av potensielle inntekter.
Reddet av bankene
Men det fører også med seg utgifter:
Reiser. Overnattinger. Strøm. Baneleie. Administrasjon. Og ikke minst, toppfotballønninger.
Lurer man på hvorfor nesten alle norske toppklubber har økonomiske problemer, er det bare å klikke seg innom ligningstallene som ble lagt ut forleden: Man må ikke være matteprofessor for å forstå at butikken kommer til å gå dårlig når du gir Khaled Mouelhi nesten fire millioner i året for å strø støttepasninger på Lillestrøm-midtbanen. Eller backen Shane Stefanutto halvannen million bare for å skrive under for et Lyn som i realiteten var konkurs. Eksemplene er flere. Og enda grellere.
Det er byer og tettsteder nok i langstrakte Norge til å ha tilsammen 32 lag i eliteserien og 1. divisjon.
Men er det økonomisk forsvarlig?
Meldingene fra for eksempel Bodø, Fornebu, Fredrikstad, Kristiansand og Kongsvinger tyder ikke på det.
Det finnes grenser for hvor mange ganger lokale banker og kommuner kan oppføre seg som julenisser med den ene hånden mens de holder vanlige kunder i skruklemmen og kutter i sosialbudsjettet med den andre.
Håpet heter Vålerenga
Eventuelle forandringer med det norske toppserieopplegget vil uansett ikke komme før tidligst i 2013. Endringer av en slik art må tingbehandles (i 2012), og fotballfamilien har ennå ikke begynt på sin evaluering av det snart to år gamle prosjektet.
I mellomtiden trøster den seg med at 2010 har presentert en håndfull flotte talenter, og leter etter spenning der den er å finne, i håp om at noen neste sesong skal klare å følge Rosenborg helt til dørstokken, og ikke bare til innkjørselen.
Det er tidlig, men akkurat nå ser jeg ikke at håpet kan hete noe annet enn Vålerenga. Hovedstadslaget har i hvert fall fått et forsprang på andre potensielle utfordrere:
Branns spillerstall ser ut som et problem, ikke en mulighet, Lillestrøm viser få tegn til stor utvikling, Stabæk er atter en gang hjemsøkt av konkursspøkelset, og Viking er jeg i ferd med å gi opp.
Uansett hvem som trener dem, kan de bare vinne hvis vi går over til ettlagsserie.
Og det skjer ikke .
Sandefjords skrekktall, Rosenborgs rekordjag