Granskingsutvalget oppdaget litt av hvert som ikke har vært bra, og inntrykket av en organisasjon som sliter med dårlig styring, uryddig organisering og svake rutiner befestet seg. Men norsk langrenn ble frikjent på det viktigste tiltalepunktet.

Norske langrennsløpere skal prise lykkelige for at de slapp å få med seg kritikk for astmamedisineringen i bagasjen til VM i Lahti. Frikjennelsen kan legge en betydelig demper på den hetsen som norske utøvere må være forberedt på. Det er bare å gratulere skiforbundet som får medhold i granskingsutvalget for praksisen.

Granskingsutvalget sier de ikke har funnet bevis for medisinering av friske utøvere. Her ble det brukt noen merkelige forbehold som «uten at de har hatt symptomer» og «har hatt mistanke om astma». En av dem som har hevdet at hun var frisk og likevel ble medisinert, Siri Halle, sa seg sporenstreks uenig i utvalgets konklusjon.

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at idretten leter etter diagnoser for å kunne medisinere. Utvalget bruker uttrykket medikalisering av idretten. Skiforbundet hevder at de bruker astmamedisin og saltvannsoppløsning som helseforebyggende tiltak. Utvalget hevder at det ikke finnes dokumentasjon på noen slik effekt av den behandlingen langrennsløperne får, men så lenge utøverne føler at de får en lindrende effekt, fortsetter praksisen.

Mye av den negative omtalen i tilknytning til astmamedisineringen skyldes mangelfull kommunikasjon. Granskingsutvalget kritiserer skiforbundet på etisk grunnlag. Bruken av inhalator og forstøverapparat kan gi uheldige signaler til unge utøvere. Derfor anbefaler utvalget at man er tydelig på at bruken ikke er prestasjonsfremmende på friske utøvere.

Full åpenhet ville ufarliggjort mye av medisineringen, men det er til å forstå at idretten liker dårlig å vise frem sine beste utøvere med hodet i apparater som er utviklet for kolspasienter. Det kan også tenkes at astmabehandlingen har vært sett på som en konkurransefordel, og at behandlingen derfor foregikk bak lukkede dører. Langrenn har en tradisjon for den type hemmelighold som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. På den tid oppdaget Norge gevinsten ved steinsliping av skiene, og vernet om kunnskapen som om det var en statshemmelighet. Ikke en gang Postgiro-laget, som var et slags B-landslag, fikk innsyn i hva som foregikk i landslagets smøreboder.

Førstestatsadvokat Katharina Rise har ledet utvalget, som torsdag legger frem rapporten om medisinering av norske langrennsutøvere. Torsdag ettermiddag presenterer de rapporten. Foto: NTB scanpix

Hvis det er slik at norsk langrenn trekker på en kultur for hemmelighold, bør man gå en runde med seg selv og spørre seg om det er riktig at praksisen bør omfatte medisinering. Utvalget oppfordrer klokelig at man samarbeider på tvers av landegrensene for å finne ut hvordan man kan forebygge astmaplager i utholdenhetsidretter. Et av tiltakene er å se på kuldegrensen på minus 20. Enhver skjønner at det er usunt å presse lungene til det ytterste i slike temperaturer.

Skiastma er en yrkesskade og når halvparten av utøverne har symptomer på den skaden, bør alarmen gå. Den svenske legen Kjell Larsson ga oss et bilde til ettertanke. Hvis 50 prosent av de ansatte i en fabrikk hadde fått samme sykdomsdiagnose, ville fabrikken blitt stengt på dagen.

Om utvalgets konklusjon var oppløftende for skiforbundets astmamedisinering var den nedslående for toppidretten. Skøyteløpere blir syke av kjemikaliene som brukes av ismaskinene, svømmerne blir syke av klor i vannet, syklister av forurenset luft og skiløpere av fluor og kulde. Toppidrett er sjelden sunt, og det får vi stadig nye beviser for.

Kanskje skal vi stille spørsmål om hvor mye hjelp utøvere med sykdomsdiagnoser skal få? Idretten er i sitt vesen elitistisk, men i langrenn forsøker man å gjøre den demokratisk. «Han må da få medisin for lungene slik at han kan delta», er omkvedet. Må han det?