I dag møtes Manchester United og Liverpool til dyst i engelsk Premier League. En klassiker som denne høsten er viktige av mange årsaker.
Dette er to klubber som strever med arven fra fortiden, og de er styrt av to managere som ber om mer tid for å lykkes.Hvor lang tid — og ikke minst - hvor mange milliarder trenger noen managere for å skape suksess?
Kampen mellom de to erkerivalene er blitt like viktig med tanke på å synliggjøre at prosjektene har en progresjon. En fremdrift. At det blir bedre. Begge klubbene har spillemessig vært et sørgelig skue det siste året. Nå er det sannelig dags for å begynne å bevise på gressteppet.
Lars Tjærnås har tatt ut erkerivalenes drømmelag. Én av disse blir vraket
For Sir Alex Ferguson — i en helt annen tidsepoke - så gikk det 4 år før han vant noe som helst i Manchester United. Og seieren var av det tilfeldige slaget, i den engelske FA-cupen, etter omkamp, men man kunne se at noe var på gang.
Ferguson dyrket den hurtige angrepsfotballen, den fremoverrettede offensive filosofien, som inkluderte gode vinger og offensive sidebacker. Over tid tok byggverket fasong og Ferguson startet med å bygge grunnmuren først. Han tenkte laget. Han tenkte kollektivt.
Fotball er ferskvare, og øyeblikket for supporterne er ukens kamp. Den er alltid trenerens eksamen artium. Supportere vil underholdes, aller helst i dag, de vil ikke vente 2-3 år frem i tid. Og det minste de kan forlange er å spore fremgang. Ihvertfall når man snakker om tidsperioder på både ett og to år. Liverpools 0-3 hjemme for West Ham måtte være grusom å akseptere for supportere, som har sett en manager svi av ufattelige beløp for så å skape så lite.
Bob Bradley trengte ett kvarter på å skape et godt lag i Stabæk. Kåre Ingebritsen trengte to kvarter, på å utløse potensialet som i flere sesonger hadde ligget latent i spillergruppen på Lerkendal. I Borussia Dortmund, hvor slitasjen under Jürgen Klopp var påtagelig den siste sesongen, har den nye manageren Thomas Tuchel brukt to måneder på å få laget til fremstå både revitalisert og kraftig forbedret denne høsten.
Ny avsløring: - Irriterte United-stjerner konfronterte van Gaal
Tuchel har også en akademisk tilnærming til trenerfaget, han er svært krevende, men spillerne responderer med en gang. Du ser Tuchelavtrykket i Dortmund etter to måneder. Han klarer nok å selge det inn med en innpakning om at dette er morsomt å holde på med. Og at de vil bli mye bedre.
Diego Simeone fikk positiv respons fra spillergruppen i Atletico fra dag én. Eksemplene er mange på at dyktighet kan materialisere seg fra første dag.
De beste trenerne er selgere av et budskap som spillerne kjøper. Og de formidler budskapet på en enkel og forståbar måte. Både Louis Van Gaal og Brendan Rogers har en akademisk tilnærming til faget sitt. Van Gaal krever en total underkastelse. Om man ikke er i stand til det, så har man ingen fremtid under den viljesterke nederlenderen.
Van Gaal prosjekt skal nå selges inn i et fotballand med lite erfaring fra rigide akademiske prinsipper. Wayne Rooney vil spille mye fotball, han vil ikke sitte å se kamp og spilleranalyser på en dataskjerm. Han vil sikkert ikke fokusere så mye på motstanderen, han vil — som Ferguson var ekstremt dyktig til - fokusere på egen prestasjon, egne styrker og dergjennom skape en solid kollektiv som gir selvtillitt.
Det tok tre år før Van Gaal vant sitt første seriegull i Nederland. Da først hadde spillergruppen adoptert hans filosofi. Mange hevder at han lykkes bedre med å selge filosofien sin til unge fremadstromende spillere, enn de etablerte. Der møter han ofte større motstand.
Uansett om man snakker om Champions eller Premier League, norsk tippeliga eller italiensk fjerdedivisjon, fotball må være morsomt. Det er det eneste utgangspunktet for å lykkes. På alle nivåer.
Jeg husker et intervju med Bayern Münchens Arjen Robben etter at de vant 3 trofeer under Jupp Heynckes. Der ble Robben spurt om dette var mulig å gjenskape, svaret er til ettertanke, og fra en av verdens mest sprudlende fotballspillere de siste 4-5 sesongene; ja, om vi fortsatt synes fotball er like morsomt.
Jeg lurer på hvem av Manchester Uniteds og Liverpool sine spillere, som synes kveldens oppgjør på Old Trafford er morsomst? Hvem bekymrer seg minst for å tape og hvem fokuserer mest på eget spill?
Time will show. Begge lags supporters vil ihvertfall kreve å få se laget gjøre absolutt alt for å vinne kampen, og de ønsker at prestasjonen er litt bedre enn sist. For Liverpools spillere bør ihvertfall det ønsket være mulig å innfri. 0-3 for West Ham på sin egen hjemmebane, måtte være bunnen.
Til denne kampen så trenger man ingen taktikktavle. Man trenger bare en god matcball. Og topp stemning på tribunen. Spillerne vet hva dette handler om. Om å yte 100 prosent. Så enkelt, men samtidig så vanskelig.