Tippeligaen 2015 startet helt eventyrlig for Rosenborg — seks poeng og 11-0 i målforskjell etter de første to kampene. Til tross for noen kjipe skader gikk ting veldig på skinner, det luktet 90-tallet av spill og spillere. LES MER: Alle innlegg fra Aftenposten Supporter
Og man kan kanskje argumentere for at poengtapet mot Godset kunne ha kommet på et verre tidspunkt.
Det er lett å drømme seg bort når det går bra. Selvfølgelig skulle jeg gjerne ha sett RBK med 90 poeng og 165-0 i målforskjell når det pelles poteter i Orkdal. Dessverre for oss fungerer ikke verden sånn, selv vi bortskjemte Rosenborg-supportere forstår det.
Alltid et skår i gleden
Dere andre kan mislike oss så mye dere vil, men en ting må dere nok være enige i: vi har unik erfaring i Norge på å oppleve suksess over tid, for så å stirre inn i avgrunnen når det tar slutt.
Dessuten husker de fleste av oss 2013-sesongen, som startet med ni poeng på tre kamper. Media erklærte at vi ble seriemester, superlativene haglet, men virkeligheten innhentet oss. Vi er inne i den lengste gull-tørken klubben har opplevd på en mannsalder.
Sist vi vant Tippeligaen var i 2010. Avsluttet med gruppespill i Europaligaen, norgeshistoriens beste trener ved roret og tapte ikke en eneste ligakamp. Da var kanskje alt bra?
Tja. Vi tapte cupsemifinalen mot Follo. Selv når man oppnår eventyrlig suksess er det alltid skår i gleden. Når det gikk som det gikk mot Godset får man ta det som en realitetsorientering. Vi spiller god og positiv fotball, men ikke så god at vi kan leke oss gjennom ligaen.
Såpass ærlig skal jeg være at jeg innrømmer at resultatene mot Aalesund og Haugesund nok er en bedre indikasjon på deres nivå enn vårt eget.
Piper på alt og alle
Kampen mot AaFK blir selvfølgelig preget av tidlige mål og et hjemmelag i fyr og flamme, oppildnet av et stort og engasjert hjemmepublikum som knapt hadde fått tørket tårene etter hyllesten av Odd Iversen før laget i hans ånd banket inn mål etter mål.
Det sto til slutt 5-0, og det kunne vært mer om RBK ikke hadde sløst. Dessverre kom de tre poengene med en viss bismak når det ble klart at skaden på Kapteinen med stor K, Tore Reginiussen, kom til å bli langvarig.
Så var det en kamp vi har slitt fælt med de siste årene, borte mot Haugesund. Som kjent gikk dette enda bedre. Med 3-0 til pause stilnet selv måkekoret, som piper på alle dommeravgjørelser som går mot hjemmelaget. Om så en av FKH-spillerne hadde satt en øks i ryggen på en RBK-spiller hadde publikum pepet på at vi fikk frispark.
Er det alltid sånn i Haugesund? Det er mange klubber vi misliker vesentlig mer enn dere, men selv hos erkefiendene våre blir det ikke pepet så intenst på åpenbart korrekte filleting. Jeg spør fordi jeg lurer. Dette har jeg merket meg flere ganger, og har alltid synes det er litt snålt.
Til slutt sto det 0-6 og spillere og supportere svevde på hver sine skyer med Blomsterduetten fra Lakmé i ørene. Når Godset i tillegg hadde hatt en vanskelig start på sesongen lå vel alt til rette for 7-0 i neste runde?
Offside-mål
Sånn ble det selvfølgelig ikke. Det gjør vondt at det er en spiller som Peter Kovacs, nå like gammel som han er begrenset, som scorer utligningsmålet, men sånn er det nå engang. Det hadde vært hakket mer typisk om det kom på hodet, selvfølgelig, men han er nå en gang en spiller som er vanskelig å forholde seg til. All ære til ham for det.
Der hvor følelsen av kjent, gammel virkelighet kom skikkelig tilbake, var dog når det viste seg at målet RBK scoret burde vært avblåst for offside. Det var ikke snakk om store feilen - det VAR offside, men det gikk fort frem og tilbake og en linjemann uten reprisefunksjon hadde muligens ikke det optimale utgangspunktet for å bastant konkludere med at det måtte annulleres.
Dermed var det i gang. De vedtatte sannhetene om favorisering fra dommere og forbund kom umiddelbart på sosiale medier. Media fremstilte det som at dette var det eneste av betydning som hadde skjedd i kampen. Man kunne praktisk talt se for seg limousinen TV 2 sendte for å få Kjetil Rekdal i studio.
Ingen snakket om at en dommer med en pro-RBK-agenda lett kunne ha dømt minst ett straffespark i vår favør, eller en sjansestatistikk som viste 8-3 til hjemmelaget. Det er ikke gitt at det hadde blitt 0-1 selv om målet til Tobias Mikkelsen ikke hadde blitt stående.
Det å tilbakevise favoriseringspåstandene er heldigvis aldri verre enn å dra frem en håndfull konkrete saker som viser forskjell i medias fokus når en situasjon går til fordel RBK kontra motsatt vei. Dessverre kommer vi sjelden til orde i sånne sammenhenger fordi ALLE jo VET at det er sånn.
Stemningen på Lerkendal
Det er sånne forhold som gjør at TV 2-redaksjonen kan omtale bilder av Annan som koser med Muri som å finne en glemt Rembrandt på loftet. Eller som kan la Kjetil Rekdal sitte uimotsagt i studio i 20+ minutter og tømme seg helt for alt det vonde han har bygget opp gjennom en lang karriere tilsynelatende preget av mindreverdighetskomplekser.
For all del, kom med det. Vi er vant til det. Bare vær klar over at det er like sannsynlig at vi aksepterer deres virkelighet som at dere aksepterer vår.
Avslutningsvis må jeg få lov til å skryte av de som lager rammen rundt det som skjer på Lerkendal. Til tross for mange år med sportslig motgang er Kjernen og de mange undergrupperingene i stadig fremgang.
Ultras Nidaros, Tifo Trondheim og FN13 bruker tid, penger og stemmebånd på å støtte laget i godt og i vondt. Dere gjør en fantastisk jobb for gutta og klubben, og fortjener all mulig hyllest. Til tross for at klikk- og krenkelseskåte kommentatorer med mer sensasjonsdriv enn vett, skjærer alle RBK-supportere over én kam ved å henge oss ut som et ynglested for hat og forakt jobbes det utrettelig for å gjøre Lerkendal til den beste arenaen i landet for å se fotball.
Og det er jo bare rett og rimelig når klubben har ambisjoner om å spille den beste fotballen.