Det mest irriterende ved det norske tapet mot Italia, var at kampen var så …ja, irriterende normal.

Kampen var, når vi tenker etter, typisk for oppgjør der et svakere lag prøver å yppe seg mot et som er bedre. Det svakere laget, Norge, forsvarte seg med all den vilje og all den fysiske kraft de kunne mobilisere. De fikk ledermålet også, et langskudd etter en dødball. Sånt skjer. De fikk troen.

Og likevel – da ledermålet ble oppspist etter 51 minutter i ledelse, så meldte resignasjonen seg. Det måtte komme, og det måtte komme på denne måten, tenkte man.

En norsk feil, kvikt utnyttet av et Italia som på dette stadiet i kampen hadde startet kjøret for å vinne.

Ganske normalt

Virket det ikke ganske normalt da Italia like etterpå tok ledelsen etter et angrep der utslitte norske spillere var helt utspilt?

Jo, det var det som var så irriterende. For at Norge skulle klart dette, måtte kampen vært mot normalen. Det norske målet burde ha kommet senere, enda så trivelig det var da det kom.

Nå fikk Italia fikk tid til å stramme seg opp og gjøre et par strategiske bytter, og etter hvert ble klasseforskjellen overveldende. Vi klarte ikke å forsvare oss lenger.

Og det som skulle være en norsk sluttspurt, ble til ingenting. Troen og kreftene var oppbrukt. Å kjempe mot overmakten sliter på både hjerne og ben.

To som løftet seg

Ingen av de norske spillerne kunne beskyldes for å være slappe, alle gjorde det de kunne. Men bare to – keeper Ørjan Nyland og midtbanespiller Alexander Tettey – løftet seg opp på sitt toppnivå.

Det måtte flere ha gjort dersom Norge skulle ha kontrollert kampen og beholdt ledelsen.

Nå ble det i stedet slik at Norge nesten aldri hadde kontroll på ballen i mer enn to trekk. Italia vant sjansestatistikken 9-1 og cornerstatistikken 8-2. Og spissene Søderlund og Henriksen hadde ballen bortimot like sjelden som Italias keeper Buffon. Det vil si nesten aldri.

Da er det litt urettferdig å rette så mye oppmerksomhet mot den stakkaren som gjorde sitt livs feil.

Høgmos prosjekt

Likevel – de siste kampene gjør at vi tror på Per-Mathias Høgmo når han snakker om prosjektet sitt. – Vi er et lag i utvikling.

Det kan neppe utvikles mye mer før kvalkampene i november, men der stiller Norge likevel med en 50/50 mulighet.

Det kan bli lenge til vi får en slik sjanse igjen. Den neste kvalifiseringen gjelder VM, den blir betydelig vanskeligere.