La meg få sagt det først som sist. Jeg synes den profilerte dansken har vært en gave til Rosenborg og Eliteserien, og jeg kjenner en forventning til hver opptreden.

Nå er vi der, ved den største kampen gjennom hele sesongen. Molde er ubeseiret, Rosenborg er ubeseiret, Kåre Ingebrigtsen topper laget og Ole Gunnar Solskjær kommer med nytt skyts. Det blir fulle tribuner med sterk rivalisering og store forventninger. Dette er norsk fotball på sitt beste.

Ehhh … På sitt beste? Hvor bra er det egentlig? Denne uka ble Norge passert på Fifa-rankingen av lille Færøyene og et krigsherjet Syria der det er umulig å spille en fotballkamp. Rosenborg er nummer 138 og Molde 99 på Uefas klubbranking. Uefa ranker den norske ligaen på 25. plass, mellom Kypros og Aserbajdsjan. Ble ikke de beste norske lagene ydmyket i Europa i fjor også?

Denne ligaen er det som får folk til å gå mann av huse …

Men det er stor stemning, sterke supporterkulturer, mye dramatikk i kampene, mange mål og spennende profiler, vil mange av dere som skal på Lerkendal innvende.

Vel, vel. Fortjener Bård Finne, hyllet for sitt comeback, å kalles en profil etter å ha scoret ett mål i Bundesliga? Det skorter ikke på scoringer og underholdning i eliteserien. Men er mange mål synonymt med god kvalitet? Kan mange av målene like gjerne skyldes dårlig forsvarsspill? Den forklaringen er nærliggende når vi ser hvor lettkjøpte baklengsmål våre beste midtstoppere til stadighet er involvert i på landslaget.

Adresseavisens sportskommentator, Kjetil Kroksæter. Foto: RUNE PETTER NESS

Det er ikke så mange måneder siden Bendtner var uglesett på nest høyeste nivå i England. Han virket tung, keitete og scoret bare to mål på 15 kamper. Onsdag kunne han jogge uforstyrret frem til første stolpe og putte ballen i mål. I vår serie ligger markeringen to meter unna, og Bendtner får tid og rom til å glitre.

Som journalist elsker jeg hypen rundt den svære dansken, men samtidig kjenner jeg en trang til å stille de utfordrende spørsmålene. Kan det være slik at Nicklas Bendtner avslører hvor dårlig det egentlig står til? Duller vi oss inn i en falsk forventning om at han kan frelse Rosenborg og norsk fotball?

Strengt tatt er det vel ingen ting som tyder på at norsk fotball er på bedringens vei. Klubbøkonomien er nok i bedring, men sist den blomstret førte det bare til en import av ujevn kvalitet og en lønnsvekst som ble mer til skade enn gavn.

Rosenborg har prestert svært ujevnt. Odd var best i en hel omgang på Lerkendal, og det var vanskelig å se forskjell på topp og bunn før Sandefjord ble redusert til ti mann. Likevel klarer ikke motstanderne å score, knapt nok skape sjanser mot RBK. Ikke rart de sliter med overgangen til internasjonal motstand.

Ser vi kamper i Europas 25. beste liga opp mot de aller beste, ser vi fort en voldsom tempoforskjell. I vår serie er det fullt av individuelle feil, upresist pasningsspill, lav intensitet og slapt duellspill.

Trenere og spillere er flinke til å snakke opp produktet. Media lar seg forlede av følelser og identitet og hyller det middelmådige. Når noen (les: Kjetil Rekdal) setter prestasjonene under et kritisk lys, blir han skjelt huden full. Ingen må komme her og rokke ved troen på at vi er vitne til stor idrett.

Jeg tror alle har godt av å møte et korrektiv som utfordrer markedskreftenes skjønnmaling. I stedet for å leve fredfylt i vår drømmeverden, er jeg glad det er noen som våger å drite i eget reir. Vi trenger en og annen irriterende røst som tør snakke ned produktet mange har et så lidenskapelig forhold til.

Men gjennom 90 minutter av lørdagskvelden skal vi slippe følelsene løs i det som er norsk fotballs heftigste nabooppgjør. Heia Lord Bendtner!