— Å bli mor er det beste som har hendt meg. Det var en stor opplevelse. Noe jeg unner alle, sier Gro.

Hun sitter på gulvet i stuen i Hølbekken i Arna.

PÅ FANGET, eller krabbekravlende rundt henne, sønnen Brage. Som har forandret tilværelsen til den tidligere fotballproffen.

— Han har gitt livet en helt ny dimensjon, sier hun åpenhjertig.

— På forhånd var jeg veldig spent på hvordan det ville bli for rastløse meg å bli mor. Jeg, som alltid var på farten, på besøk hos venninner, på reise og på trening. Jeg hadde jo lopper i blodet! Hvordan ville det bli å sitte hjemme med et barn, lurte jeg. Men det har gått kjempefint! Jeg storkoser meg hjemme, forsikrer Gro, som til daglig jobber som vernepleier i et bofellesskap i Trondheim.

Nå er hun hjemme på ferie, mens samboeren Bård Haugen, som hun traff i Trondheims/Ørn-miljøet, måtte dra opp igjen til eiendomsmeglerjobben sin.

DEN PÅ BANEN BEINHARDE og kompromissløse midtstopperen er blitt myk som smør. Og morsrollen kommer tilsynelatende naturlig. Gro småpludrer og dikke-dikker. Hun er i sitt ess, avslappet, rolig og overbevisende harmonisk. Sånn som gjør godt å se. Morskjærligheten lyser av øyene. Den nysgjerrige og viljesterke sjarmklumpen er sentrum av livet hennes nå.

— Da Brage var nyfødt, var jeg ganske usikker. Det var mye jeg lurte på om barn og barnestell. Jeg hadde aldri byttet en bleie på en baby en gang! Og jeg tror ikke jeg kunne en barnesang før han ble født. Nå synger jeg mange.

— Han har arva Gro sitt temperament og stahet! kommer det på klingende sunnfjordsk fra over kaffetrakteren på kjøkkenet. Det er den stolte mormor Ingrid som vil ha et ord med i laget. Små og store fotballer ligger rundt omkring i huset. Boksertispen Samba (4) er helt vill etter baller. Brage Espeseth Haugen, derimot, er mer interessert i å kaste ballen på hunden enn å leke med den. Vil Brage spille fotball når han blir større, skal ikke mamma hindre ham.

— Det viktigste er at barn lærer å like å være i aktivitet. Altfor mange sitter inaktive foran dataskjermen, mener fjellgeiten Gro, som har junior i bæremeis på ryggen på sine mange og lange fjellturer. Han storkoser seg i naturen med mor og far.

FØR HUN AVSLUTTET sin aktive karriere i Trondheims-Ørn, fikk den tidligere landslagskapteinen oppleve profflivet i verdens mest berømte by. Hun spilte for New York Power i den amerikanske proffligaen WUSA sesongen 2001. — Det var helt riktig å dra dit. Jeg er glad for at jeg gjorde det før jeg la opp. Men det var nå en gang kneet som sa stopp.

En gang fotballspiller, alltid fotballspiller. airkushesten og sagmuggen og så videre:

— Det er deilig å slippe å stresse til trening hele tiden. Men for å si det sånn: Fotballskoene ligger alltid klar i bagen, ler hun.

Nå holder hun seg i form med fjellturer, jogging med Samba og litt styrketrening.

— Jeg har spilt noen kamper for Old Girls-laget til Trondheims-Ørn. Men jeg tror jeg har litt høyere ambisjonsnivå enn mange der.

Når hun ferierer hjemme i Arna, trener hun gjerne med Sandviken.

— Jeg var med på en økt bare to måneder etter at jeg hadde født Brage. Jeg så stjerner - holdt på å svime av! Det var dødshardt, ler hun.

Fremdeles gir det henne et kick å trene med tidligere lagvenninner og nye talenter.

— Merker at jeg blir skikkelig bitt av basillen. Jeg får utrolig lyst å begynne igjen. Men det er selvsagt ikke aktuelt. Kneet hadde ikke holdt, sier eksilbergenseren.

Som mener Bergen trenger et topplag. Hun har sett Arna Bjørnar variere sterkt denne sesongen, og mener det viser at laget er for avhengig av enkeltspillere som Ingrid Camilla Fosse Sæthre og Anne Bugge Paulsen.

— Det er det Trondheims/Ørn har klart - å bygge opp et lag som ikke står og faller på at en spiller er med. De har alltid en å putte inn når noen blir skadet.

Fotballpensjonisten - som hun kaller seg selv - er imponert over flere unge talenter hun har sett i kamp. Hun har dessuten klokkertro på at Sandviken skal ta seg opp i eliteserien igjen.

— Klarer de å holde på talentene fra distriktene - beholde stammen og bygge videre på den, blir dette et godt og spennende lag, mener den tidligere rødtrøyen.

Hun gjør seg også noen tanker rundt kvinnefotballen generelt anno 2003. — Både landslaget og klubbfotballen er preget av generasjonsskiftet man er inne i nå. Det blir bare tøffere og tøffere internasjonal konkurranse.

Torsdag ble det klart at Norge har havnet i en tøff gruppe i VM i slutten av september, med motstandere i Brasil, Sør-Korea og Frankrike. Den tidligere landslagskapasiteten tviler på at Norge kan ta medalje i mesterskapet.

— De unge jentene på laget, trenger nok mer erfaring. Men med flaks, kan de nok ta seg til en finale. Og klart, det var ingen som trodde at vi skulle ta OL-gull! Klarer jentene medalje, er det en kjempebonus, sier 30-åringen.

INNIMELLOM BARN, JOBB, MANN, OG HUND, forpliktet seg til et styreverv i Norges Idrettsforbund.

— Det innebærer å reise litt rundt på arrangementer. Og forvalte stipender, blant annet. Jeg hadde ikke takket ja, dersom jeg ikke følte at jeg kan bidra med noe.

Men utover det vervet, er hun ikke villig til å ofre så mye for idretten lenger.

— Prioriteringen min ligger hos familien nå. Jeg har lyst å være der når Brage vokser opp.

— Hvor langt landslaget kan nå, er helt avhengig av hvor mye forbundet satser, sier hun likevel for å varme opp styreverv-stemmen.

Gro må nemlig ha noen talegaver...

— Jeg har klart å overtale ham, gliser hun og lar setningen henge i luften med et lurt smil.

Hvem? Samboer Bård vel. Han har gitt etter for espesethske overtalelseskunster, og flytter med henne til Bergen innen et år eller to.

— Men selvfølgelig, trives han ikke, får vi revurdere det. Og kanskje flytte opp igjen, tar hun forbehold om. Naturmennesket Gro, som savner den vestlandske fjellheimen på det trønderske flatlandet.