Den britiske bølgen av motvilje mot EU som en ”stadig tettere union” er nå blitt så sterk at det er vanskelig å forestille seg andre utfall enn en voksende og varig politisk kløft mellom London og EUs Brussel. Vi er på vei mot en todeling av EU som i tiden fremover høyst sannsynlig vil bli fordypet og formalisert.

Ikke klart definert

Hittil har EUs suksess gjennom mer enn 60 år – med 27 medlemmer og en nobelpris – vært mulig fordi hverken fellesskapets grenser eller det endelige politiske mål har vært helt klart definert. Men nå tvinger EUs eurokrise frem en klargjøring.

I mer enn tre år har krisen preget arbeidet i EU, med dusinvis av ekstra toppmøter. Den har svekket samarbeidets anseelse, men – og det er avgjørende her – den har ikke ført til nye politiske avskallinger blant EU-landene. Tilhørigheten har vært for viktig for dem, også for Hellas. Følelsen av å være i samme båt på et stormfullt hav har snarere øket.

En tettere union

En viktig dato som har fått liten oppmerksomhet, er 1. januar i år. Da trådte EUs finanspakt i kraft – den som egentlig heter ”Traktat om stabilitet, samordning og styring i den økonomiske og monetære union”. Den er resultatet av de mange toppmøtene, for den forplikter de 17 eurolandene og andre EU-land til å opptre med ansvar i sine offentlige budsjetter. Det er en traktat uten altfor skarpe tenner, men den skjerper politiske forpliktelser og gir EU-organer en rett og en plikt til å mene noe om medlemslandenes offentlige budsjetter. Også Danmark, uten euro, er med her. Flertallet i EU tar et nytt, viktig skritt mot en ”tettere union”.

Det er EUs 14 år gamle nye valuta som driver en politisk kile inn mellom Storbritannia og det kontinentale Europa, i praksis ledet av Tyskland og Frankrike. Britenes Maggie Thatcher og Tony Blair sa begge nei til euro. Her har vi å gjøre med mentalitetsforskjeller med dype røtter. EU er kalt ”tapernasjonenes” prosjekt, etter en verdenskrig der nesten alle, hver på sitt vis, var en tapernasjon. Bare tre hovedsteder i krigførende land i Europa unnslapp en fiendtlig erobring: London – pluss Moskva og Helsinki. Britene var med rette stolte av sin innsats og så på seg selv som en seierherre som støttet andres etterkrigssamarbeid, men som ikke hørte med selv. Da Kull— og stålunionen ble lansert i 1950, var britenes levestandard pr. hode fremdeles dobbelt så høy som i de seks land på kontinentet som ble til EU.

Marginalisert øy

Det var den gang britenes utenriksminister Anthony Eden sa at ”Dette er noe vi vet, noe vi føler i våre knokler, at vi ikke kan gjøre …. For Storbritannias historie og hennes interesser går langt ut over det europeiske kontinent …. Det er vårt liv: Uten det ville vi ikke være noe mer enn en del millioner mennesker som bor på en øy utenfor kysten av Europa, og som ingen ønsker å interessere seg noe særlig for”.

Men i dag er spørsmålet om ikke et Storbritannia utenfor EU nettopp ville være en slik marginalisert øy. USA er siste uke gått uvanlig klart ut og har advart London mot å stille seg utenfor EU. Amerikanerne vil ha sin ”fetter”, som de sier, på innsiden av EU for å bidra til en liberal handelspolitikk – og (det siste sier de ikke høyt) motvirke proteksjonistiske tradisjoner i det sydlige Europa, inkludert Frankrike.

Selv en så EU-vennlig avis som britenes Financial Times mener at statsminister David Cameron ikke bør ta en folkeavstemning før et mulig nytt ”forhold mellom UK og en ny blokk ledet av Tyskland og Frankrike” er blitt traktatfestet.

Et annet Europa

Da ser vi konturene av et annet Europa, med en kontinental kjerne – ledet av et Tyskland som også føler seg ukomfortabel i en slik rolle, og med mesteparten av Norden (men neppe Finland) som en ytre ring sammen med Storbritannia og kanskje er par andre land ved Europas periferi. Det vil bli den politisk minst tunge sammenslutningen i Europa, langt på vei underlagt de europeiske ”kjernelands” innflytelse.

Kan dette bli løsningen for et maktbevisst Storbritannia, å oppgi en rolle i et bredere Europa? Igjen kommer spørsmålet om tysk innflytelse og hvem som skal balansere den, opp på den europeiske dagsorden. Norges nye utenriksminister, Espen Barth Eide, som valgte Berlin som første stoppested da han var utnevnt, har allerede advart britene og pekte på at Norge ikke er noe forbilde, for vi må bare ta imot de avgjørelsene andre fatter i EU.

Men de unge, ideologiserte konservative medlemmer av Underhuset krever handling overfor EU. De får støtte av Labour-opposisjonen og av Camerons konservative rival, Boris Johnsen, Londons overborgermester. Det er en ytterst vanskelig kamp statsministeren må føre.