— Det de holder på å utvikle her, gir uante muligheter, fastslår klima- og miljøminister Tine Sundtoft (H). Harry Salvesen ved Alcoa Lista har nettopp gitt henne en oppdatering på den karbotermiske produksjonsmetoden for aluminium.
— Vi har funnet en god del svar, men mange spørsmål gjenstår fortsatt. Planen er å bringe laboratorieprosjektet så langt at det gir grunnlag for å vurdere et pilotprosjekt. Så langt har Alcoa investert store summer. Kommer det til pilot, håper vi Enova stiller opp med midler, har Salvesen fortalt.
Pluss at en ny ovn er under bygging. Den er mer fleksibel enn den gamle, og legger følgelig til rette for mer aktiv eksperimentering med en produksjonsmetode som i prinsippet er den samme som for stål, silisium og ferrosilisium, men bare med så mye høyere temperatur — 2000 grader.
— Får vi dette skikkelig til, kan lommer av sol-, vind- eller bølgeenergi benyttes til alu-produksjon som kan skrus på og av, og som vil ha 80 prosent lavere utslipp enn med dagens metode. Drømmen er et karbotermisk aluminiumsverk som leverer flytende metall til en bildelfabrikk like ved, og flytende karbonoksid til en plastfabrikk som også ligger like ved, røper Salvesen om metallurgers fantasier.
Grønt ærend
Statsråden fra Lillesand er på Lista-besøk i grønt ærend. Alcoa Lista er ikke bare det amerikanske multikonsernets spydspiss i utviklingen av karbotermisk aluminiumsproduksjon. Bedriften har også gjort oppsiktsvekkende fremskritt på utslipp og energieffektivisering. Og det at den leverer flytende aluminium til nærmeste nabo, bildelfabrikken Farsund Aluminim Casting, sparer både transport og én energikrevende smelterunde. I tillegg gjør jo alu-deler biler lettere, og bidrar dermed til lavere drivstofforbruk.
Men før turen går bort til bildelfabrikken, tas Tine Sundtoft med gjennom ovnshallene og støperiet hos Alcoa Lista.
— Vi leverer kun skreddersøm, gjerne til kunder innen bil, bygg og elektro. Vi har 200 produktvarianter som kan være tilsatt eksempelvis magnesium, silisium eller mangan for å oppnå best mulige egenskaper, forteller verksdirektør Jan Werner Hansen.
«Lean»
Inne i støperiet stopper han opp ved en vegg med en skjerm og ei tavle. Skjermen viser nøkkeldata fra produksjonen, på tavla kan alle og enhver skrive forbedringsforslag, klager eller annet som bør tas fatt i.
— Hver morgen fra klokken 07.10 har vi møte her for å gjennomgå siste døgns produksjon. Det skjer stående, uten kaffe og tar normalt mellom fem og ti minutter. Slik unngår vi masse møter og rapportskriving. Det inngår i vår «lean»-tankegang, beretter Hansen.
Så bærer det bort til bildelfabrikken for statsråd og haleheng.
— At produksjonen er så teknologisk avansert, rettferdiggjør at den ligger i Norge. Med klassiske metoder hadde den nok vært plassert i Polen, fastslår fabrikksjef Jan Ola Ystgaard om en langt på vei robotisert bedrift.
Ressurser fra skauen
I følget som trasket rundt på Lista fredag, var også daglig leder Helene Falch Fladmark i Eyde-Nettverket, sørlandsk prosessindustris klyngeorganisasjon.
— Eyde Biokarbon: Kortreist biokarbon fra skogen til smelteverksindustrien, opplyste en tydelig engasjert Fladmark om et prosjekt Eyde-folket har stor tro på. Ved å erstatte fossilt karbon med «bærekraftig karbon fra skogen» (trær!) kan CO2-utslippene reduseres kraftig, kvaliteten styres, ny fastlandsindustri - med arbeidsplasser - utvikles og avsetningen fra skauen sikres, etter at norsk treforedlingsindustri er skamfert. Dessuten kan sagbruksnæringens avfallsproblem bli til prosessindustriens ressurs.
— Men det krever forskning. Den bør regjeringen, industrien og kompetansemiljøene gå sammen om å sørge for at skjer, formante Fladmark.