I fjor streiket lærerne i nesten tre måneder. Det var ille for alle involverte, men ikke så ille. De økonomiske konsekvensene var begrenset, slik det gjerne er når arbeidsgivere sparer lønnskostnader og arbeidstakerne har fulle streikekasser. Og ingen av partene er utsatt for konkurranse. Foreldrene kunne ikke sende elevene sine til andre skoler mens streiken pågikk. De streikende sto aldri i fare for å miste jobben.
Dramaet var begrenset, som streik i offentlig sektor gjerne er, og kontrasten til streiken i Norwegian er brutal.
Norwegian-streiken var høydramatisk hver eneste av de 11 dagene, og denne streiken kunne aldri vart i tre måneder. Også her er lønnskostnadene og -inntektene av begrenset betydning når konsekvensene skal beregnes. Viktigere er det selskapet tapte i billettinntekter og troverdighet.
Og de streikende visste at arbeidsplasser kunne stå i fare.
Om ikke som en direkte følge av streiken, så indirekte. Selskapet var i gang med å tape penger alt før streiken, noe som forklarte flere av endringene Bjørn Kjos la frem. I en slik bedrift streiker de ansatte med langt høyere risiko enn offentlig ansatte, og arbeidsgiver står på sitt fordi alternativet ikke fremstår som mulig.
Kompromisset kom likevel til slutt. Spørsmålet er om det virkelig er over nå. Streiken, ja. Utviklingen i den globale flybransjen, nei.
Det betyr at det vil komme flere endringer i Norwegian, og sannsynligvis flere konflikter.
Det betyr at det vil komme flere endringer i Norwegian, og sannsynligvis flere konflikter.
Bakteppet for streiken er en trend i det globale arbeidslivet som ingen norske selskap kan avlyse over et forhandlingsbord. Forskjellen på ytelsesbasert og innskuddsbasert pensjon er den mest uskyldige av disse stridsspørsmålene, for å si det slik.
Årets første utgave av tidsskriftet The Economist tok for seg «workers on tap»,eller arbeidskraft i kran. Metaforen spiller på en situasjon der arbeidstakerne kontaktes når arbeidsgiver eller kunde har behov, og ellers ikke. Som en kran som kan skrus av og på. Den kjente organiseringen av arbeidslivet, der arbeidsstokken er fast ansatt i ett selskap, med rettighetene og tryggheten det førte med seg, er i raskt endring internasjonalt.
Kreative selskapsstrukturer, bemanningsbyråer, kjappe møter mellom enkeltmannsforetak og kunder, økt fleksibilitet og svakere rettigheter er en trend i arbeidsmarkedet utenfor Norge .
Vi merker det, vi også, men foreløpig har effekten vært skånsom. Det kommer til å endre seg, og det skjer først i bransjene som konkurrerer internasjonalt. De norske sjøfolkene forsvant ikke uten grunn. Eierne ble igjen, og det skyldes særordninger som knapt noen annen bransje kan drømme om.
Realiteten er at det er begrenset hva norske myndigheter kan gjøre når de globale arbeidsmarkedstrendene skyller inn over den virkelig konkurranseutsatte delen av nærings— og arbeidslivet.
Realiteten er at det er begrenset hva norske myndigheter kan gjøre når de globale arbeidsmarkedstrendene skyller inn over den virkelig konkurranseutsatte delen av nærings- og arbeidslivet.
Om noen år får vi vite om denne delen av det velorganiserte, norske arbeidslivet klarer seg i møtet med den globaliserte økonomien. Og om det er mulig å eie og drive en relativt arbeidsintensiv internasjonal virksomhet fra Norge.
Les også:
