Frittstående tankesmier er viktige for levende debatt. Ikke minst gjelder det i små land der partier og interesseorganisasjoner i kraft av sine ressurser ellers har en tendens til å dominere den offentlige samtalen.
Da blir idéklimaet avstumpet. Den nye tankesmien Agenda kan vitalisere debatten i retning sentrum-venstre.
Byttet dagsorden
Før oppstarten talte Agendas Marte Gerhardsen for å utvikle en politikk som skal kunne møte de fremtidsutfordringer Norge står overfor. Hun pekte på en reform av velferdsstaten som et slikt område. Da Agendas kommunikasjonsstrategi var kommet på plass, var imidlertid dagsordenen en annen. Ved å hoppe på trendtoget Thomas Piketty og boken Kapital i det 21. århundre valgte man den enkleste veien til rampelyset.
I Aftenposten 28. april advarer Gerhardsen mot at Norge er på vei mot et Downton Abbey-samfunn. Ærlig talt, er den trusselen virkelig Norges store utfordring i fremtiden? Hun konstaterer selv at forskjellene er små. Det blir dessuten krampaktig når Sverige brukes som eksempel på hvor galt det kan gå. I en senere artikkel, 12. mai, skriver hun at:
"I vårt viktigste naboland har det nemlig foregått en dramatisk utvikling de siste årene … forskjellene har økt mer i Sverige enn i noe annet land i hele den vestlige verden."
Sverige på skattetoppen
Det lyder som om Sverige er et paradis for rikinger. Tja, Sverige er fremdeles i tet på spørsmål om total skattlegging, med fjerdeplass i OECD. Skattetrykket er høyere etter åtte år med den borgerlige samarbeidsregjeringens skattesenkninger enn det var i Norge da arbeiderpartiregjeringen Stoltenberg måtte si farvel til makten.
For å ta et eksempel på forskjellen: En norsk person i høyinntektsgruppen, med en årslønn på 1,4 millioner norske kroner, må i inntektsåret 2014 betale 552.000 kroner i skatt, før fradrag. I Sverige er skattleggingen adskillig høyere. Hos en person som tjener 1,4 millioner svenske kroner kommer finansminister Anders Borg til å legge beslag på 617.000 kroner, før fradrag.
I Sverige er den høyeste toppskatten 57 prosent, og allerede på vanlige inntektsnivåer når den opp i 52 prosent. Men eiendomsskatten er jo avskaffet, kan det innvendes.
Forskjellene øker ikke
Dette har allikevel ikke fått den virkningen på inntektsfordelingen som venstresiden forventet og håpet på. Det uavhengige Finanspolitiske rådet har gransket effektene av den borgerlige samarbeidsbeidsregjeringens skattepolitikk for reformårene 2006–2010. Rådet konstaterer at når det tas hensyn til overføringer har inntektsforskjellene ikke økt. Inntektsfordelingen er dessuten på det nærmeste uforandret.
Den økende forskjellen i Sverige som Gerhardsen viser til bygger på såkalt relativ fattigdom og sier ingenting om hvordan mennesker har det i sin hverdag. Over tid kan denne måten å måle inntektsforskjeller på gi viktig informasjon om hvor et samfunn er på vei. I et perspektiv på to valgperioder blir det meste politisk propaganda.
Det er forbausende at Marte Gerhardsen velger å se bort fra velferdsstaten og dens omfordelende effekter. Her følger hun i Pikettys fotspor, når han i sin bok hverken tar hensyn til hvordan livsmuligheter utjevnes gjennom overføringer og offentlig velferd eller, som i et intervju med tidsskriftet The New Republic, ikke ser ut til å mene at det er viktig å la velferdsstaten telle med i bildet av ulikhet.