I forrige uke gratulerte alle partiene på Stortinget hverandre med vedtaket om å legge strømkabler innen 2022 til olje— og gassfeltene på Utsirahøyden i Nordsjøen. Men var det et virkningsfullt tiltak for klimaet?

Det er ikke opplagt. For i klimapolitikken, enda mer enn på andre områder, henger alt sammen med alt.

En begynnelse kan være å se på hva som har skjedd i USA og Tyskland i det siste.

Forrige ukes viktigste klimanyhet kom fra USA.

Amerikanske myndigheter vil kreve at CO2-utslippene fra kraftverk må reduseres med 30 prosent. Derfor må kullkraftverk erstattes med gasskraftverk, kjernekraftverk og kraft fra fornybare kilder.

Dette er en stor nyhet. Kullfyrte kraftverk er den største enkeltkilde til CO2-utslipp også på verdensbasis.

Det er likevel verdt å merke seg konteksten: USA har de siste årene funnet store mengder billig skifergass – som gjør det mye enklere å redusere bruken av kull.

FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået har, til glede også for Norge, pekt på at økt bruk av naturgass er nødvendig for å få ned utslippet av klimagasser i en lang overgangsperiode før vi kan frigjøre oss helt fra fossile brensler.

Men i dette tilfelle er mer naturgass et tveegget sverd. Når skittent kull fortrenges fra amerikansk kraftproduksjon – slik det allerede skjer – eksporteres kull i stedet i betydelig omfang til Europa. Her blir kullprisene så lave at gasskraftverkene utkonkurreres og stenges.

Tysk forbilde?

Tyskland har gjort det tyske ordet «Energiewende» – omlegging av energisystemet – til en internasjonal referanse. Men virkningene er så langt blandede.

Tvungen innfasing av solenergi har skapt grunnlag for et massemarked, finansiert av Europas høyeste strømpriser.

Men likevel økte CO2-utslippene i Tyskland i fjor. Solkraft erstatter kjernekraft, som forbundskansler Angela Merkel vil fase ut, snarere enn kullkraften.

Norsk milliardsatsing

Hva da med Norge når det legges kraftkabler til Utsirahøyden og gasskraftverkene på dagens plattformer fases ut?

Ny kraft fra fornybare kilder, som nå bygges ut i Norge og Sverige, skal gi strøm til Utsirahøyden. Men vi er en del av et løst sammenkoblet europeisk energisystem. Hvor ville den nye kraften ha gått uten nye kabler til sokkelen? Kanskje til å erstatte kull eller gass i Tyskland eller andre land på kontinentet?

Virkningen for klimaet kommer også an på hva som skjer med gassen som ellers ville ha blitt brukt til å fortsette å produsere strøm på plattformenes gasskraftverk. Blir den værende i reservoaret eller eksportert til kontinentet?

De langsiktige virkningene er også usikre. Noen, som tidligere statsråd Heikki Holmås (SV), tror at reduserte utslipp på norsk sokkel vil gjøre det mulig å oppnå enighet om mindre utslipp også fra andre land når EU skal bli fastsette et nytt tak for samlete utslipp etter 2020. Han kan få rett, men det er bare en spekulasjon. Man kan like gjerne argumentere for at det ville bli lettere for EU-land å forplikte seg til lavere CO2-utslipp hvis de fikk tilgang på strømmen som skal gå til feltene på Utsirahøyden.

I sum er virkningene på de globale utslippene usikre, både på kort og lengre sikt.

Norsk regnskap

Det som imidlertid er sikkert er at stengningen av gasskraftverkene på Utsirahøyden vil slå inn i det norske klimaregnskapet med tyngde. Ja, kanskje finnes det ikke en annen politisk spiselig måte å nå målene i det såkalte klimaforliket om store kutt i utslippene fra norsk territorium.

Det skyldes blant annet at det er politisk uvilje, eller frykt, for å forlange at forurenseren betaler. Regningen sendes heller til statsbudsjettet og aller helst til Oljefondet.

Vi subsidierer elbiler i stedet for å øke avgiftene på bensin og dieselbiler. Kraftkrevende industri tildeles gratis utslippskvoter og får penger av staten for å betale for økte strømpriser i den grad kvotesystemet faktisk virker. Og når forurensende teknologi skal erstattes, stiller staten opp gjennom Enova.

Flytrafikken ut og inn av landet – som øker raskere enn i noe annet land – subsidieres via avgiftsfritakene som ligger i en stadig mer generøs tax-freeordning.

Da er det enklere med oljeindustrien.

Staten betaler uansett det meste av regningen for økte utgifter i oljesektoren via tapte skatteinntekter; marginalskatten er nær 80 prosent. Og selv om Utsiraløsningen skulle koste 10 milliarder kroner, er statens inntektstap nesten umulig å oppdage. For tapet belastes i første omgang Oljefondet og fordeles – i samsvar med handlingsregelen – over statsbudsjettene over mange, mange år. Dagens stortingsrepresentanter slipper å lete etter inndekning.

Rene ord for pengene

På et vis er det noe mer prinsippfast over forslaget fra Miljøpartiet De Grønne om å stanse tildelingen av nye lisenser på norsk sokkel. Det ville ha mange av de samme virkningene for Norge som hvis verden plutselig ble enig om en kraftfull klimapolitikk. Med høy pris på utslipp av CO2 ville nye norske oljefelter da kunne bli ulønnsomme.

Over tid ville konsekvensene for norsk økonomi bli dramatiske.

En slik løsning vil selvsagt ingen norsk politiker i en ansvarlig stilling ta ansvar for, annet enn som ledd i en internasjonal avtale som faktisk bringer temperaturstigningen under kontroll.

Alt henger sammen med alt.