— I alle mine år som mann i yrkeslivet, tenkte jeg aldri på slikt som likelønn. Trengte jo ikke det! Men i den «reisen til meg selv» jeg har vært gjennom, er kvinnekampen blitt både tydeligere og viktigere. Fremdeles må kvinner kjempe for rettigheter og muligheter som burde være opplagte. Derfor er 8. mars like viktig som før. Ja, kanskje enda viktigere, med de konservative meningsbærerne som trer fram i dag - både rotnorske og i innvandrermiljøer, sier Jannicke Sommer-Ekelund.

Det er drøye åtte år siden hun forlot arbeidsgiveren MHWirth som Jan én dag og kom tilbake som Jannicke noen uker senere. Da var det gått 34 år siden hun - den gang som han - hadde startet yrkeslivet i maskinen på et skip og «var like fæl i praten» som de andre sjøfolkene. Senere ble det mer shipping, mekanisk industri og videreutdanning innen teknologi, økonomi og administrasjon. Da hun la ut følgende melding på Facebook i forkant av kvinnedagen 8. mars, var det følgelig med solid meningsbakgrunn: «Etter å ha erfart arbeidslivet som mann og kvinne så oppleves det som om at en kvinnes kompetanse vurderes som mindre verd enn en manns. Kvinner kjønnes først og fremst. Dernest kommer det de «kanskje» kan bidra med. Skjerp dere gutter, lang vei å gå til dere er LIKESTILT med oss. 8. mars HELE ÅRET...«

Bekreftet eller diskriminert?

— Ja. Kjønnet kommer først. Det er en ryggmargsrefleks, innlært fra tidlige år. Om det gjør meg sint? Det gjør meg forbanna! La meg fortelle om én illustrerende episode: Sammen med en mannlig kollega besøkte jeg en leverandør i Tsjekkia for å sjekke ut forholdene i bedriften. Jeg var den overordnede av oss to. Jeg stilte spørsmålene. Men det var kollegaen min som fikk svarene og dokumentasjonen fra den lokale sjefen. Jeg ble konsekvent oversett. Rapporten min i ettertid var som den skulle være, men besøket ble kortet ned fra tre til halvannen dag. Noen ganger må jeg spørre meg selv: «Ble jeg bekreftet eller diskriminert nå?» Den gangen ble jeg definitivt diskriminert, fastslår Jannicke Sommer-Ekelund.

Å ta beslutningen om det Jannicke selv omtaler som en kjønnsbekreftende operasjon modnet gjennom lang tid, selv om vissheten om å være annerledes hadde ligget der siden fire-fem-årsalderen.

— Fra 1999 til 2005 jobbet jeg hos Ugland og DSND/Subsea 7 i Grimstad. «Jeg kan ikke komme ut i dette miljøet. Det er for konservativt», tenkte jeg. Så kom jeg til MHWirth i 2006. Der var det masse nasjonaliteter og generelt større mangfold, homser og lesber inkludert. Da vant kraften som ville gjøre meg til en hel person, over frykten for hva andre ville si. Jeg sa fra til sjefen min at jeg trengte litt fri, og at jeg skulle komme tilbake som Jannicke. Først lo han godt, så ble han alvorlig og sa at det skulle bedriften takle. Det skjedde da også, og jeg har ikke opplevd ubehageligheter av den grunn, beretter eks-Jan.

Sett mye som tillitsvalgt

Det betyr imidlertid ikke at Jannicke er fornøyd med alt. Hun leder YS-forbundet Negotia i MHWirth, og hun er både konserntillitsvalgt og ansattvalgt konsernstyremedlem i eierselskapet Akastor. Følgelig har hun vært tett involvert i fire heftige nedbemanningsrunder på ett år.

Jannicke Sommer-Ekelund har sentrale tillitsverv i MHWirth og eierkonsernet Akastor. Her står hun foran et testtårn på Dvergsnes som er lite i bruk for tiden. Foto: Kjartan Bjelland

— Jeg har sett kvinner tape mot menn når krybba er tom. Det kan gjerne være kvinner som opprinnelig kom in i bedriften med lav formalkompetanse, men som har opparbeidet solid realkompetanse gjennom år, selv om de kanskje har vært litt inne og ute fordi de har fått barn. Når det må kuttes i bemanningen, havner de etter yngre kolleger, gjerne mannlige, som stiller med bachelor- eller mastergrad. På toppen av det hele blir de pensjonstapere som ikke kan gå av ved fylte 62 år fordi de mangler opptjening. Fenomenet er inngrodd på bred basis og handler ikke om MHWirth. En annen observasjon: Det oppfattes som mer negativt at en kvinne sier tydelig fra om ting, enn at en mann gjør det. Vi ser fortsatt meninger som i Samfundet - at kvinner skal holde seg bak kjøkkenbenken, lyder det med engasjement fra en tillitsvalgt som har lest Fædrelandsvennens artikler om menigheten.

Utsikten opp gjennom glasstaket

Under samtalen med avisen har Ann-Christin Sand, nestleder i Negotia i MHWirth, også kommet inn på klubbkontoret.

— Kvinner med makt må kle seg mer som menn for å bli tatt på alvor, og for at antrekket ikke skal ta oppmerksomheten vekk fra kompetansen. Det feminine må tones ned for ikke å fjerne fokus fra det hun kan. Hvorfor kan man ikke bare være den man har lyst til å være? Men nei; som kvinne skal du ikke være for tydelig. Da blir du gjerne oppfatt som krevende, mener nestlederen.

Hun suppleres av Jannicke Sommer-Ekelund:

— Nettopp. Men selv har jeg begynt å si tydelig fra om at «Dette kan jeg!» de siste årene. Og når det gjelder det berømte glasstaket som hindrer kvinner fra å nå opp, så vil jeg si følgende: Den som ser opp gjennom glasstaket, får øye på Gutteklubben Grei!

Så ler de godt, begge to, og avslutter med et tips:

— Heller enn å kjøre programmer for at kvinner skal bli bedre på ditt og datt, burde alle mannfolk gjennom et obligatorisk avlæringskurs!