Et desillusjonert og matt Italia skal velge sine ledere. Både problemene og de politikerne som lover å løse dem, er gjengangere. Folk vender ryggen til politikken.

Valgkampinnspurten har vært preget av Silvio Berlusconis byks oppover på meningsmålingene, fra midten av januar har han halvert forspranget til Pier Luigi Bersanis sentrum-venstre allianse. Som analytikere i Roma sier det: For to måneder siden var en Berlusconi-seier en umulighet. I dag er det bare høyst usannsynlig.

Berlusconis oppslutning er fortsatt langt lavere enn da han vant i 2008. Bersanis Demokratiske parti, den politiske kraft som har sine røtter i Italias gamle kommunistparti, ligger an til å vinne valget. Men det har lavere oppslutning nå enn da partiet tapte for Berlusconi for fem år siden.

Protester

Velgerne flykter. De har satt seg på gjerdet og mange hopper rett i sofaen – valgdeltagelsen er ventet å bli rekordlav. Andre har strømmet til Beppe Grillos Fem stjerner-bevegelse hvis samlende parole er at samtlige politikere er pill råtne. Å stemme på ham, er å vifte iltert med en protestfane mot hele det etablerte partisystemet. Ca. 15 prosent av velgerne kan komme til å gjøre akkurat det, ifølge målingene.

Hva kan komme ut av dette? Vil Italia i det hele tatt klare å stable en styringsdyktig regjering på bena?

Følger nervøst med

Det lurer man på i Brussel også. Europa følger helgens valg i eurosonens tredje største økonomi med hjertet i halsen.

I Brussel og Berlin ville man helst sett at avtroppende statsminister Mario Monti fikk fortsette. Men i Italia er Monti langt fra elsket etter 15 måneder med hard kutt— og innstrammingspolitikk, i høyden respektert som et nødvendig onde. Dessuten har han høstet smertelige erfaringer med rollebyttet fra en litt fjern og opphøyd teknokrat-statsminister til listetopp i brutal valgkamp. Den sentrumsalliansen Monti står i spissen for, ligger dårligere an enn grupperingene til Bersani og Berlusconi.

Det beste Brussel kan håpe på, er at Bersani vinner, men må gå i koalisjon med Monti for å kunne danne regjering.

Bersani ønsker internasjonal tillit og troverdighet, særlig i EU. Den beste måten å oppnå det på, er å gi Monti ansvaret for den økonomiske politikken fra en posisjon som finans- eller økonomiminister.

Fagbevegelsens krav

Ansvaret – men vil han ha hånden på rattet? I hvert fall ikke alene.

Et lite allianseparti til venstre og store grupper på venstrefløyen i Bersanis eget parti går mot betydelige deler av den reformpolitikken og liberaliseringen av arbeidsmarkedet som Monti har kjempet gjennom. Det samme gjør Italias største fagorganisasjon CGIL som har minst like nære bånd til Det demokratiske parti som LO har til Arbeiderpartiet her hjemme.

CGIL med 5,5 millioner medlemmer har lagt frem sitt eget program for den økonomiske politikken, "Plan for arbeid", der det tas til orde for budsjettøkning på 50 milliarder euro de neste tre årene for å skaffe jobber i offentlig sektor. Fagbevegelsen går også inn for skattekutt til bedrifter som tar inn ungdom og vil finansiere planen med kutt i subsidier og økt skatt på eiendom.

Dersom Bersani går i den retning fagbevegelsen peker, vinker han farvel til Monti. Lar han Monti styre den økonomiske politikken, får han alvorlig trøbbel med fagbevegelsen. Dette trange handlingsrommet er ett av to store usikkerhetsmoment dersom valgresultatet blir noenlunde som målingene viser.

Det andre heter Silvio Berlusconi, den største overlevelseskunstner i europeisk politikk. Fortsetter fremgangen helt frem til valgdagen, får han en så sterk posisjon i nasjonalforsamlingens førstekammer at han kan hindre lovvedtak og bremse reformer. En slik situasjon vil formørke sinnene i Brussel og Berlin. Rentemarkedene som Monti har klart å berolige, vil like det dårlig. Låser det seg skikkelig, behøver ikke nyvalg være langt unna.

Surt fra Brussel

Italienerne går til urnene idet det kommer sure nyheter fra Brussel. Arbeidsledigheten vil fortsatt stige og nå 14 prosent i Italia neste år, ifølge de siste prognosene fra EU-kommisjonen. Blant ungdom er ledigheten allerede på over 35 prosent.

Slike tall er bare blitt dystrere de siste årene. Den økonomiske krisen har vart lenge og har preget valgkampen.

Krisen er av et annet slag enn i andre land i Sør-Europa. Statsgjelden er enorm, men budsjettunderskuddet er under kontroll og ventet å falle ytterligere hvis Monti-kursen følges i rimelig grad. Den private spareraten har vært høy.

Italia har ikke hatt noen boligboble eller bankkrise som i Spania, selv om kriselånene til Monte dei Paschi di Siena, verdens eldste bank, har kastet lange skygger inn i valgkampen og skadet Bersanis parti som står sterkest i bankens hjemmeregion Toscana.

Ingen vekst

Italias krise er strukturell. Hovedproblemet er tap av konkurransekraft, særlig til lavkostnadsland i Asia. Landet har praktisk talt ikke hatt økonomisk vekst på over ti år. Vrimmelen av små- og mellomstore bedrifter, ryggraden i Italias økonomi, klarte seg lenge bra takket være stor fleksibilitet, rask omstillingsevne og hardt arbeid.

Men det siste året har de også begynt å blø. I fjor la i alt 100 000 bedrifter med færre en ni ansatte ned virksomheten, ifølge handelskammeret Confcommerico.

Tillitskrise

Berlusconi-epokens skandaler og løftebrudd har gjort italienerne desillusjonerte, selv om mannen bak dem later til å ha enda flere politiske liv enn noen trodde. Det sier mye om Berlusconis salgs- og kommunikasjonsevner, men også om fraværet av et virkelig tillitvekkende alternativ.

Fenomenet Grillo er et uttrykk for tillitskrisen, et sted skal mistroen og frustrasjonen finne sitt utløp. Men valgkampen har egentlig ikke fenget så voldsomt, til tross for det som står på spill. Det likegyldige skuldertrekket er en utbredt reaksjon. En historisk svak kontrakt mellom de styrende og de styrte er blitt enda svakere.

Italienerne stoler på seg selv og sine nærmeste. De venter seg ikke særlig mye fra staten eller andre offentlige myndigheter. Familien er fortsatt kittet i samfunnet – voksne barn uten jobb bor hjemme hos foreldre uten at det knyttes noe stigma til det, besteforeldre trår til for å hjelpe barn og barnebarn.

Slike tradisjoner gir sosial stabilitet i vanskelige tider, men kanskje bidrar de også til å hindre en utvikling som kunne gitt mer fart og dynamikk. Også dette er et italiensk dilemma – tydeliggjort i en valgkamp preget av mistro.

per.anders.madsen@aftenposten.no