Vinteren 2013. Det er hundre år siden norske kvinner fikk stemmerett, og i lokalene til TV-produksjonsselskapet Funkenhauser sitter Harald Eia sammen med Ole Martin Ihle og Nils Brenna — kompiser og kolleger i Brille-redaksjonen. Nå skal de skrive en kronikk opp mot 8. mars, og diskuterer kulturforskjeller og hva som er typisk norsk. Er det Janteloven? Å være misunnelig? Uhøflig? Selvgod?

Noen uker tidligere har Harald Eia kommet over sosialpsykologen Geert Hofstede, en av de første til å kartlegge nasjonale kulturforskjeller. For nordmenn gjør han på begynnelsen av 1970-tallet et viktig funn: Norge er en ekstremt feminin kultur .

Norge? Kjempers fødeland? Som har fostret verdens mest brutale vikinger og snart kan få en statsminister med kallenavnet Jern -Erna? Ja, insisterer Hofstede: Det norske samfunnet er fundert på kvinnelige verdier. Bare svenskene har en mer feminin kultur enn vår. Ikke langt bak kommer Latvia, Nederland og Danmark.

«Det er typisk at vi ikke ser det som ligger rett foran oss», tenker sosiologen Eia, og med utgangspunkt i Hofstede spør trioen seg: Kan det tenkes at kvinner i samfunn som våre har større gjennomslagskraft enn andre steder? Og hva skjer i så fall da?

Intellektuell runking.

I februar spør de i en kronikk i Dagbladet: Hva skjer når vi ikke lenger har likestilling, men kvinnedominans? Når TV-annonsørene vil nå kjøpesterke damer, får kvinner makten over fjernkontrollen, mener forfatterne. Og beskriver norske menn som verdens mest feminine. De sitter som gisler i sine egne stuer mens de kjeder seg gjennom Skal vi danse …

Da bryter forbannelsen løs. En rekke damer tar til motmæle, og Sigrid Bonde Tusvik blir så sint at hun kupper hele kvinnedagen. I VG mistenker hun at Eia og co har fått brillene sine flekket til av sæd fra den intellektuelle runkeringen de deltar i, hvis de klarer å konkludere med at den største faren i Norge er at damer får for mye innflytelse.

Kronikken går sin seiersgang på sosiale medier. Alle synes å heie på Sigrid Bonde Tusvik. Og sakte, men sikkert transformeres Harald Eia, Ole Martin Ihle og Nils Brenna til gubbesjuke mørkemenn, som uttrykker en «forakt for svakhet og kvinner».

Er dette Norge?

40 år tidligere intervjuer Geert Hofstede tusenvis av IBM-ansatte verden over. Basert på svarene sammenligner den unge forskeren hvordan 70 moderne nasjoner forholder seg til noen store, allmen-menneskelige spørsmål.

Det mest kontroversielle han studerer, er om et samfunn er feminint eller maskulint. Maskuline kulturer som Japan, Østerrike, Venezuela og Mexico forventer at menn skal være ambisiøse, tøffe og fokusert på materiell suksess, hevder Hofstede. Kvinnene skal være beskjedne, omsorgsfulle og ta seg av familien.

Professoren, som blant annet har jobbet ved IBM International og Maastricht University, er kåret av Wall Street Journal til en av de 20 fremste tenkerne på 1900-tallet. Han finner fattige og rike land både i maskuline og feminine kulturer, og setter ikke et samfunn over et annet. Han bare beskriver dem. I den tredje utgaven av Cultures and Organizations: Software of the mind fra 2010, skildrer Hofstede feminine samfunn slik:

En velferdsstat som støtter de svake, med relativt få fattige. Et flertall plasserer seg litt til venstre for sentrum politisk, og konflikter løses ved dialog og kompromisser. Det forventes at både kvinner og menn er ansvarlige, ambisjonsrike og kan ta avgjørelser. Begge kjønn skal være omsorgsfulle og ta vare på familien, kunne forholde seg til fakta og uttrykke følelser. Barneoppdragelsen er antiautoritær. Bilkjøp er noe kona involveres i, og innbyggerne bruker mye penger på hus og hjem. Suksess måles ikke i penger og prestasjoner, men i livskvalitet. Folk elsker fritid, og i skolen er normen gjennomsnittseleven. De flinkeste blir ofte latterliggjort, for beskjedenhet er en dyd.

De fleste har lagt av seg sin barnetro. Det er få tabuer rundt sex og nakenhet, og homoseksualitet oppfattes ikke som en trussel. Ekteskapet er basert på kjærlighet, og det forventes ikke at bruden er jomfru.

Dette samfunnet har over 30 prosent kvinner i parlamentet og flere kvinnelige ministre enn mange andre land. Feministene vil ikke bare gi menn og kvinner like muligheter. De ønsker å endre hele samfunnet, inkludert mennene, og snakker også om deres frigjøring.

Norske menn i særklasse

Ok. Så går det an å kjenne igjen Norge her. Men er det ikke veldig stereotypt å si at dette er kvinnelige verdier?

Kanskje. Men skildringen over er altså basert på statistikk. Da Hofstede undersøkte hva som var viktig for folk, viste det seg at kvinner verden over i stor grad delte de samme verdiene. Det var mye større sprik mellom menns verdier, og i maskuline samfunn var det stor forskjell på hva som var viktig for kvinner og menn. Her skiller norske og svenske menn seg ut: For i stedet for å dele verdisett med mange av verdens menn, bekjenner de seg til de samme verdiene som kvinner !

Var det det trioen på Funkenhauser mente, da de hevdet at norske menn er verdens mest feminine?

– Norske menn er ikke feminisert i form av interesser, kroppsspråk eller seksualitet. Vi går ikke rundt med knekk i håndleddet og en truet identitet, konstaterer Harald Eia.– Det er verdisettet vårt, hva vi tenker er viktig her i livet og hvilke prioriteringer vi gjør, som er feminisert. Norske menn er, i motsetning til for eksempel mexicanske menn, blitt påvirket til å bli mer myke og hensynsfulle, mindre fulle av oss selv. Og mens det forventes at en mexicansk mann gjør sin plikt om han liker det eller ikke, er idealet i Norge at det ikke skal være en plikt å ta pappapermisjon. Menn skal lære seg å likeå være hjemme med barna. Pappapermisjon er en gave vi skal sette pris på.

– Hvorfor er du så fan av Geert Hofstede?

– Fordi jeg synes det er fascinerende med forskning som snur opp-ned på forestillingen om at norske kvinner er blitt som menn, når det i stedet er menn som er blitt mer lik kvinnene.

Annerledeslandet

Men alvorlig talt. Sønner av Norge. Polfarerne. Fiskerne, som kjemper mot bølgene mens de prøver å få fangsten opp av sjøen. Boresjefene, sterke og stødige ute på plattformene, der de pumper oljen opp fra havbunnen. De skal altså ha vokst opp på et av klodens mest feminine steder?

Nærmere bestemt i landet som i hele dette årtusenet, bortsett fra to korte, mannlige avbrekk, har kjent seg tryggest med kvinnelige forsvarsministre. Og som fra 1981 til 1999 utpekte hele ni damer på rad til den «maskuline» jobben som justisminister. Norske energiministre med leppestift og håndveske har skapt forvirring hos vertskapet i Saudi-Arabia, og Grete Berget vakte oppstandelse i tysk presse da hun ammet på et ministermøte i EU i 1994. I dag er halvparten av alle nye dommere og flertallet av partilederne kvinner. Og hvem troner på toppen av mannsbastionene LO og NHO? To damer.

Dag O. Hessen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo, tror Hofstede har rett i sin beskrivelse av dette landet i rødt, hvitt og blått.

– At vi har utviklet det han kaller en feminin kultur, henger sammen med vårt sterke likhetsideal. Norge har aldri hatt en sterk adel, men vært et egalitært samfunn hvor sosialdemokratiet fikk et så sterkt fotfeste at selv høyre-partiene er grunnleggende enig i den samfunnsmodellen. Likhetstanken har ført til likestilling mellom kjønnene og til at vi har fått et mindre konkurranseorientert samfunn, sier han.

Gert Jan Hofstede, biolog og forsker ved Wageningen University i Nederland, sønn av sin far og medforfatter på den siste utgaven av Cultures and Organizations , tror det harde klimaet har vært med på å gjøre Norge til et mykt samfunn. I et furet, værbitt land der man må kjempe mot naturkreftene for å overleve, har en ikke råd til krangle med hverandre. Menn stuet sammen på en fiskebåt, risikerer å dø hvis de begynner å slåss. Og kvinner som er alene hjemme i månedsvis? De får makt når alle ser at de kan drifte samfunnet på egenhånd.

– En ser at der klimaet gjør det lett å leve, blir det flere konflikter. Nær polene, hvor det er hardt å leve, holder folk sammen, sier Hofstede junior.

Et annet trekk ved feminine samfunn, som ikke har så mange indre fiender, er at folk stoler på myndighetene.

– I et mer maskulint land som USA, er svaret på terror hevn og våpen. Da Anders Behring Breivik angrep Norge for snart to år siden, var svaret deres å stå enda tettere sammen, uten å gripe til våpen. Det er en typisk reaksjon for en feminin nasjon, mener han.

Er lik suksess.

For fire år siden ga de britiske professorene Richard Wilkinson og Kate Pickett ut en bok som viser at samfunn preget av likhet gjør suksess. De skårer best på nesten alt som har med livskvalitet, lykke og velstand å gjøre.

Dag O. Hessen mener den bekrefter Geert Hofstedes funn, og viser at det er godt både å være kvinne og mann i Norge.– Før tenkte vi at det som var naturlig for mennesket, var å konkurrere. I virkeligheten er det sammensatt. Historisk sett har menneskene holdt sammen i små klaner og landsbyer, og vært avhengig av empati og evnen til å samarbeide. At menn i Norge kan dyrke sine samarbeidende sider, er bra både for dem og samfunnet, tror professoren, og påpeker at i et ekstremt konkurranseorientert land som Japan, har menn kun ett suksesskriterie; å lykkes i jobben. Det gir et veldig sårbart samfunn, med mange tapere. Selv de som vinner, blir bare en del av det store rotteracet og kommer først hjem klokken 22…

Professoren kan vanskelig tenke seg et mer likestilt samfunn enn Norge.

– Det betyr ikke at norske menn har lavere testosteronnivå enn andre menn. Men det betyr for eksempel at i stedet for å konkurrere om hele livsgrunnlaget sitt, slik japanske menn må, har Norge flere konkurransearenaer. Norske menn kan sykle eller løpe Birken på fritiden, fordi det er morsomt .

Til og med det ultraliberale tidsskriftet The Economist har oppdaget at sosialdemokratiet gir gode samfunn og økonomisk vekst. «The next supermodel» kalte bladet den nordiske samfunnsmodellen i februar i år, og spådde at verden ville komme til å studere Norden i mange år fremover.

Men er det bare velstand og opptur her oppe i nord? Den amerikanske tenkeren Camille Paglia mener Skandinavia har visket ut forskjellen mellom kjønnene og lever i en fiksjon. En kjedelig og konfliktløs en, som ikke produserer stor kunst. Akkurat det er Harald Eia enig med henne i.

– Vi lager jo sant å si ikke så mye interessant i Norge. Vår kompromissvilje og snillhet gjør kanskje at vi ikke har så lyst til å gå dit man må gå for å skape noe virkelig bra? Til våre mørke sider, til de følelsene som kolliderer med hvordan vi mener verden burde være.Vi er isteden knallgode på barne-TV, og det er NRK Super som henter hjem Norges første Emmy. Det er greit. Å bare klare å lage bra barne-TV er en liten pris å betale for å bo i et vennlig og hyggelig samfunn, mener Eia.

Utdatert?

Mulig det. Men denne nederlenderen, Hofstede, har han egentlig noen relevans lenger? En kulturforsker som hanket inn mesteparten av datagrunnlaget sitt på begynnelsen av 1970-tallet?

– Ja, mener professor Gillian Warner Søderholm ved Handelshøyskolen BI. Hun omtaler Geert Hofstede i sin doktoravhandling fra 2010 — en av de mest siterte samfunnsviterne som finnes og som har inspirert tusenvis av empiriske studier – og mener at særlig det han sier om kjønnsrollene i Norge fortsatt er relevant.

– Norsk politikk har helt siden 1970-tallet har hatt et sterkt fokus på likestilling og på at det skal kunne gå an å kombinere barn og familieliv, påpeker hun.

– Dessuten endrer kulturer seg relativt sakte.

Samfunnsmessig impotens.

Men på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, sitter en professor i sosiologi og rister på hodet av begrepet feminisert samfunn.

– Jeg mener det er dårlig, fordi det ligger en disharmoni i det. Det assosieres med noe negativt både for kvinner og menn, og minner om termer som Vaginalstaten, sier Ulla-Britt Lilleaas.

– Men er det ikke en gavepakke til alle damer at vi lever i et feminisert land?

– Det blir feil fokus. Gavepakken du snakker om er kjempet frem av kvinner. Er det ikke det vi feirer i 2013?

– Hva tenker du om Hofstedes forskning?

– Jeg har ikke lest ham selv, men slik jeg har fått ham gjengitt høres det ut som om han med begrepet feminint samfunn innebærer å være opptatt av sivilisering, demokratisering og økt sosial likhet. Dette er verdier de fleste nordmenn bekjenner seg til. Likevel mener jeg Hofstedebør tenke gjennom begrepene sine. Han knytter den skandinaviske modellen til noe feminint, og det gir helt feil assosiasjoner. Det feminine forbindes med svakhet, det mindre potente. Det støter menn fra seg, og mange kvaliteter ved vårt samfunn forsvinner.

Ifølge Lilleaas er 8 av 10 norske menn for likestilling, og vår samfunnsmodell er så populær at representanter fra EU-land kommer hit for å lære om likestilling. Men det betyr ikke at norske menn har mistet all makt eller at vi har full kjønnsbalanse, påpeker Ulla-Britt Lilleaas.

–Vi har ikke likelønn, kvinner tar fortsatt hovedansvaret for omsorgsarbeidet i familien og jobber mer deltid enn menn. Voldtekt og vold i nære relasjoner er fremdeles et betydelig problem, påminner hun.

– Kan du forstå at det også finnes menn som føler seg diskriminert i Norge?

– De siste årene er det blitt synliggjort at en gruppe unge menn faller utenfor. Jenter tar oftere høyere utdanning og fullfører skolen i større grad enn guttene. Og de som ikke fullfører, kan få seg en jobb i omsorgssektoren. Mens mange av de typiske mannsyrkene der man ikke trengte utdanning har forsvunnet. Vi må helt klart bli mer oppmerksom på de sårbare mennene. Det er et paradoks at jo mer likestilte vi blir, vil «tradisjonelle» menn som opplever at deres kvalifikasjoner ikke er attraktive lenger, falle utenfor.

Mye tyder på at norske menn har et godt stykke igjen før de er gjennom -feminisert. I Lilleaas’ forskning er det tegn på at også de har problemer med å vise sårbarhet eller svakhet, særlig i samvær med andre menn.

– Og selv den norske kulturen rommer flere mannsidealer og maskuliniteter, også dem Hofstede beskriver i maskuline samfunn, hvor det forventes at menn er menn, påpeker hun.

– Mange norske menn er både ambisiøse og karriereorientert, tar en rekke sjanser og setter egen helse på spill. Det Hofstede presenterer som maskuline verdier, omtales i en bredt anlagt europeisk undersøkelse fra i fjor som et stort problem for menns helse. Og det maskuline samfunnets krav til potens, skaper samfunnsmessig impotens fordi det tar i bruk bare halvparten av befolkningen og ressursene.

Danger Zone.

8. mars 2013. Da Harald Eia leser at Sigrid Bonde Tusvik mener han har flekker av sæd på brillene, må han flire. «Nå kommer pressegeneral Per Edgar Kokkvold og sier at alvorlig talt, dette debattnivået er for drøyt», tenker han. Men nei. Det er full jubel for Bonde Tusvik, også fra statsråder som Kristin Halvorsen og Hadia Tajik.

– Først da skjønte jeg at oj, det vi skrev var såpass irriterende og drøyt at de synes sånne utspill var på sin plass, sier Eia i dag.

– Hva ville dere egentlig med den kronikken?

– Vi ønsket å presentere noen interessante, morsomme funn. Men å si at kvinner har fått makt på en ny arena, uten samtidig å ha med den obligatoriske påpekningen om at det er langt igjen til full likestilling, var nok å be om bråk, sier Eia, som mener det eksisterer en norsk danger zone med ting som er forbudt å si høyt. For eksempel at det finnes noen medfødte, psykologiske forskjeller mellom kjønnene. De som mener det, blir stemplet som reaksjonære.

Det er Ulla-Britt Lilleaas uenig i. Kjønnsforskeren opplever ikke at det finnes sannheter det er forbudt å pirke borti i norsk offentlighet.

– Og Harald Eia kler dårlig rollen som offer. Han har dessverre fått en rolle i norsk kjønnsdebatt som er få forunt.

Provokatøren har det før. Påstander om at han tar på seg en offerrolle, at han er i midtlivskrise eller føler seg undertrykket.

– Så la meg understreke: jeg føler meg ikke som noe offer. Jeg har det veldig bra i likestillingslandet Norge, sier Harald Eia.

– Savner du likevel en romsligere kjønnsdebatt?

– Fra komedieverdenen er jeg vant til at det er høyt under taket. Derfor blir jeg like overrasket hver gang, over sinnet og den moralske harmdirringen som kommer når jeg sier noe, for eksempel om kjønn, som jeg oppfatter som ganske moderat og harmløst. Konsekvensen kan bli at det enten bare er de politisk korrekte - eller de politisk ukorrekte kranglefantene - som uttaler seg. Ingen andre orker. Da synker debatten fort ned på et kjedelig lavt nivå.