Euroen er blitt en tvangstrøye

Regjeringsskifte og den franske økonomiministerens frustrasjon over tysk sparing og budsjettkontroll viser hvordan euroen er blitt en tvangstrøye for de europeiske landene. Når ikke land i krise kan bruke egen valuta for å bedre sin egen konkurranseevne, må de redusere lønns— og prisnivået for på den måte å bli mer konkurransedyktige. Det er smertefullt og upopulært. Tanken bak euroen var at alle skulle bli like økonomisk ansvarlige som Tyskland. Men, tysk økonomisk politikk springer ut av dype kulturelle normer, normer ikke alle kan eller ønsker å kopiere.

Et eksempel på disse normer ble tydelig da Angela Merkel var utsatt for en skiulykke i vinter, og det kom frem at skiutstyret var 30 år gammelt. Et sterkt uttrykk for tyske kjerneverdier som kvalitet og nøkternhet. Verdier som har vokst frem gjennom mange hundre år, og dannet den suksessrike tyske modell.

Og hvorfor skal egentlig de europeiske landene bli likere? Da vil de miste mye av den kulturelle egenhet som er grunnen til at vi kjøper Italiensk design, tysk kvalitet eller reiser på ferie til Hellas. Jeg tror det er bedre å akseptere forskjeller mellom land, og heller ta et skritt tilbake i den økonomiske integrasjon av Europa. En måte er å splitte euroen opp i flere valutaer, som igjen er knyttet fast mot den tyske valuta. Dermed oppnår en større fleksibilitet, og ansvaret for den økonomiske politikken blir tydelig plassert i nasjonalstatene. For meg ser det ut som om euroen er blitt en tvangstrøye. Blir veksten vedvarende svak, vil de politiske spenningene i euroområdet stige, og spekulasjoner om en splittelse av euroen kunne blusse opp igjen.

Eurokrisen er ikke løst

Siden sommeren 2012 har euroområdet opplevd bedring, takket være et løfte fra sentralbanksjefen i Europa om å gjøre hva som helst for å redde euroen. Det løftet bidro til at kapital strømmet til Europa, og renten på statslån falt til rekordlave nivåer. Noen reformer er gjennomført og lønninger og velferdsgoder er redusert, men mye gjenstår. Arbeidsledigheten er høy, og få euroland greier kravene om maks tre prosent underskudd på statsbudsjettet og maks 60 prosent statsgjeld. Løftet fra sentralbanken var ment å være en midlertidig hjelp, i påvente av at veksten skulle ta seg opp som følge av strukturelle reformer. Men, løftet gjorde at renten falt, og en mistet den disiplinerende kraften som høye lånerenter innebærer. Regjeringer kan låne billig og utsette reformarbeid.

Tyskland har lært av tidligere kriser

Den dype og langvarige krisen på slutten av 1800-tallet i Tyskland presset frem nye ideer om hvordan kapital, arbeid og stat skulle virke sammen. I 1884 innførte landet en lov om et styringssystem for bedrifter, der bedriftsledere må stå ansvarlig overfor et separat styre. I styret er banker representert, siden de skal bidra med tålmodig kapital, og forskere, som skal bidra med ny kunnskap. Samtidig ble utdanningssystemet, med fagutdanninger i tett samarbeid med bedrifter som stilte med lærlingeplasser etablert. Utdannede fagarbeidere ga bedriftene tilgang til stabil og godt kvalifisert arbeidskraft. Velferdsgoder ble innført for arbeidere, og måten helseforsikringene ble utformet på ga både kapitaleierne og arbeiderne incentiver til å samarbeide.

Dypt forankret i tysk kultur

Før 1871 var Tyskland preget av mange små provinser og fyrstedømmer som la stor vekt på å etablere lokal industri. Det skjedde ved at en by, eller en bedrift, fikk monopol på spesifikke produkter. Dette bidro til å bygge sterke klynger av leverandører av varer og tjeneste rundt monopolisten. På den måten sikret fyrstene seg solide skatteinntekter, fornøyde bedriftsledere og et godt arbeidsmarked for sine innbyggere.

Fortsatt er Tyskland helt dominerende når det gjelder suksessfulle næringsklynger i Europa. I Norge kjenner vi igjen noe av den samme næringslivsmodellen langs kysten av Vestlandet. Ikke rart med tanken på den sterke innflytelse denne regionen hadde med Tyskland under Hansa-perioden.

Et samfunn bygges av materielle-, institusjonelle- og mentale infrastrukturer, slik som veier, fabrikker, skoler, domstoler, språk, tradisjoner, vaner og tolkningsmønstre. Alt dette danner grunnlaget for et hverdagsliv som forandrer seg sakte.

Slike «normer» gjør at tyske bedriftsledere fortsatt er skeptiske til gjeld. At de opprettholder et godt forhold til fagforeninger og den lokale banken, legger til rette for lærlinger, forskning og utvikling i bedriftene - med et overordnet mål om å levere fra seg bedriften i bedre stand til sine barn i et evighetsperspektiv. Mens mange andre land har mange med høyere utdanning, mange ufaglærte og få i sjiktet imellom, er det nettopp den store gruppe fagarbeidere og spesialister som er stammen i det tyske samfunnet og som gjør at ungdomsarbeidsledigheten er den laveste i Europa. Mitt inntrykk er at tyskere setter stor pris på trygge jobber.

Står over politikerne

For å unngå at en ny Hitler kunne komme til makten i Tyskland, ble det etter krigen etablert institusjoner som sto over politikerne. Høyesterett og sentralbanken er helt uavhengig av politisk kontroll. Sentralbanken hadde kun ett mål, og det var å sikre lav inflasjon. Det innebærer at politikerne i Tyskland blir tvunget til å føre en ansvarlig politikk. Prisveksten blir lav, gjeldsgraden er moderat, og det har ikke blitt bygd opp noen boligboble i tysk økonomi.

Mange har mye å lære av Tyskland. Og oppskriften er ingen hemmelighet. Men ikke alle vil eller kan bli som Tyskland. For også de har sine særegne, kulturelle strukturer - som gjør det like vanskelig for dem å endre seg, som det er for Tyskland å endre seg og bli mer løsslupne. Euroen hviler på en forutsetning om at alle skal bli like økonomisk ansvarlige som tyskere. Denne uken ble det tydelig at franskmenn synes det er vanskelig.