På rekordlang overtid ble partene i industrioppgjøret onsdag enige om 75 øre ekstra pr. time til industriarbeiderne.

- Hva betyr dette oppgjøret for andre grupper?

- Det er svært viktig for alle andre. Industrien er «frontfaget» i lønnsoppgjøret. Det betyr at lønnsveksten industrien kommer frem til, skal være normgivende også for andre forhandlinger.

- Hvorfor har industrien denne rollen med å forhandle først?

- Hensikten er å sørge for at lønnsveksten blir slik at den sikrer konkurranseevnen for den delen av næringslivet som konkurrerer med utlandet. De fleste bedriftene i industrien møter betydelig konkurranse fra utlandet og er derfor egnet til å ha denne rollen.

- Er industrien ferdig med sitt oppgjør nå?

- Nei, det som ble avsluttet onsdag er bare den sentrale delen av industriens oppgjør. Mange grupper arbeidere har også lokale forhandlinger i de enkelte bedriftene. I tillegg er omtrent halvparten av de ansatte i industrien såkalte funksjonærer. Ingeniører er en stor gruppe her. Nesten alle funksjonærene har bare lokale forhandlinger, og de er ikke omfattet av de sentrale forhandlingene.

- 75 øre mer i timen høres lite ut?

- Det er ikke mye. Men det står bare for en liten del av den samlede veksten i industriarbeidernes årslønn i år. To andre forhold vil bidra mer. Lange erfaringer viser at de lokale tilleggene i gjennomsnitt vil bety mer enn 75 øre. I tillegg vil tillegg gitt sent i 2013 virke i hele 2014 og dermed dra opp gjennomsnittet for i år.

- Hvorfor må partene i sluttspurten sitte sammen i godt over et døgn uten søvn for å bli enige?

- I år var det mange vanskelige spørsmål. Partene må ha en frist for å få press på seg til å bli enige. Fristen gjør at det til slutt ikke er tid til pauser for å sove. De brøt fristen i år, men ble enige. Lønnsoppgjørene minner på dette punktet om kardinalene som blir stengt inne for å bli enige om ny pave.

- Er det forskjeller i lønnsforhandlingene for ulike grupper?

- Det er store forskjeller. I staten blir mer av lønnsveksten bestemt i sentrale forhandlinger, mens lokale forhandlinger betyr mye i industrien. Ellers er mange ansatt i bedrifter uten tariffavtaler. Men ofte følger de likevel tariffavtalene for å slippe diskusjoner.

- Modellen er at industrien forhandler først. Virker den bra?

- Ja. Norge har hatt høy lønnsvekst og har svært høyt kostnadsnivå sammenlignet med andre land. Likevel er ledigheten mye lavere. Produksjonen pr. ansatt er høy, og vi har tjent mye på at varene vi selger har steget i pris, mens det vi kjøper fra utlandet er blitt billigere. Lønnsfastsettelsen har delt verdiskapingen mellom ansatte og eiere, samtidig som økonomien har fungert godt.

- Er streik fremdeles et aktuelt virkemiddel?

- Det er fortsatt et ris bak speilet. Begge partene vet at det blir konflikt hvis de ikke blir enige. Noen streiker er også svært belastende for folk flest. Det er ofte tilfelle i offentlig sektor. I offentlig sektor blir ikke arbeidsgiverne rammet på samme måte som i private bedrifter, og det kan ha noe å si for lønnsforhandlingene.