Meldingene fra Sør-Europa er egnet til å forvirre.

Før helgen skal det greske parlamentet, hvis alt går etter planen, dele ut en pen, liten pengesum til mange av de mest sårbare gruppene i landet.

Er eurokrisen over – eller er vi på vei inn i et politisk sluttoppgjør, rettet mot en mislykket økonomisk politikk?

Børs og virkelighet

Siden sist sommer har børsene i de fleste eurolandene pekt oppover og ingen steder mer enn i Hellas.

I den "virkelige" økonomien er bildet mer uklart. For første gang på flere år synker ikke lenger sysselsettingen, heller ikke i kriselandene i EUs utkant. Snarere er det en økning i nasjonalproduktet, altså produksjonen av varer og tjenester. Men den er mikroskopisk.

I Hellas fortsetter ulike grupper å streike, men med mindre glød enn tidligere. I Madrid, derimot, har det vært store demonstrasjoner denne uken, blant annet med krav om at Spania ikke betaler sine kreditorer. Arbeidsledigheten er nesten like høy som i Hellas.

Italias nye statsminister, Matteo Renzi, er kommet til makten takket være en beslektet bølge av misnøye.

Midt oppe i alt vil den greske regjeringen dele ut penger, et engangsbeløp, til de mest vanskeligstilte i landet. Familier uten inntekt og sykeforsikring, og særlig dem med barn, kan se frem til å motta mellom 500 og 800 euro, altså mellom drøyt 4000 kroner og 6500 kroner. Deler av politistyrken og offiserskorpset skal også tilgodeses.

Litt overraskende har "troikaen" – EU, Det internasjonale pengefondet og Den europeiske sentralbanken – som er Hellas største kreditorer, latt seg overtale eller presse til å akseptere dette. Uventet god skatteinngang skal disponeres på denne måten i stedet for å betale statlig gjeld av ymse slag.

Regjeringen har i den anledning funnet opp et nytt begrep: "Sosial dividende". Folket skal etter år med forsakelser få sin belønning, litt som aksjeeiere belønnes for sine investeringer.

I forrige uke ble "troikaen" også enig med regjeringen om vilkårene for utbetaling av en ny porsjon av et tidligere innvilget kriselån.

Den greske glasskulen

Eurokrisen startet i Hellas, og den vil ikke være over før krisen i det greske samfunnet er over. Derfor er det god grunn til å følge med.

Det er ikke mange økonomer som tror at Hellas kan greie, hverken økonomisk eller politisk, å bære sin kjempegjeld i år etter år. Etter IMFs spådom vil gjelden, regnet som andel av BNP, være like stor om ti år som da eurokrisen startet.

Etter at Hellas siden 2009 har vært holdt i stramme tøyler av sine kreditorer, er det i ferd med å skje en forskyvning i forhandlingsstyrken mellom Hellas og kreditorene.

For første gang kan den greske staten, i hvert fall i teorien, komme bedre ut av det ved å nekte å betale renter og avdrag til landets kreditorer. Inntil nå ville statsapparatet stanse opp uten nye lån.

Men nå overskrider inntektene på statsbudsjettet for første gang de løpende utgiftene, vel å merke utenom renter.

Et slikt "primæroverskudd" representerer et klassisk vendepunkt i forholdet mellom et forgjeldet land og dets kreditorer. Trusler om ikke å betale blir troverdige.

Det er ikke tilfeldig at EU, anført av Tyskland, allerede høsten 2012 lovte at det kunne komme på tale å se på den greske gjelden en gang til når grekerne ikke lenger var avhengig av stadig nye lån for å drive statens virksomhet.

Men for Tyskland er det avgjørende at temaet ikke kommer opp før etter valget til EU-parlamentet i mai.

Stemmer koster penger

For greske politikere ser det annerledes ut.

Hvert år siden 2009 har greske politikere opplevd at budsjettet har sviktet, og at det er blitt nødvendig med stadig nye budsjettkutt – i strid med tidligere løfter. Når da statens regnskap for 2013 noe overraskende viser at regjeringen at har overoppfylt kreditorenes budsjettkrav, blir det politisk nødvendig å gi noe tilbake til skattebetalerne.

Tegnene til politisk oppløsning skremmer også kreditorene.

De gamle fiendepartiene Nytt demokrati og Pasok har sammen forhandlet de upopulære låneavtalene med IMF og EU. Et dårlig resultat i valgene til EU-parlamentet i mai kan være nok til at koalisjonen mellom disse to partiene går i oppløsning.

Syriza, det unge populistiske opposisjonspartiet på venstresiden, er nå landet største parti, ifølge meningsmålingene. Det nynazistiske partiet Gyllent Daggry er mer enn doblet så stort som Pasok – som kan være på vei mot historiens skraphaug.

For regjeringen blir det maktpåliggende at statens milde gaver, i form av et kontantbeløp til utsatte grupper, blir delt ut før EU-valget i mai. Da skal det forøvrig også holdes lokalvalg i Hellas.

Og for Tyskland er det like maktpåliggende at alle forhandlinger om lettere lånevilkår utsettes til etter EU-valget.

Begge deler forteller hvor vanskelig det er å samle nord og sør i eurosonen om en politikk som kan virke.