Denne saken er hentet fra Aftenpostens økonomimagasin.

Oljeselskapet DNO er inne i flere av de farligste landene i verden. Selskapet følger en bevisst strategi om å bli en betydelig aktør i Midtøsten og Nord-Afrika. I 1998 tok selskapet over Hydros andeler i Jemen, i 2004 gikk de inn i de kurdiske områdene av Irak, og for et år siden: Tunisia.

— Grunnen er at det er her man finner de største mulighetene for et olje- og gasselskap. Det er her de store reservene finnes, sier kommunikasjonsdirektør Tom Bratlie.

Det er mange oljeselskaper som prøver lykken i flere av disse landene, og de er fullstendig klar over at risikoen er høy.

— Oljeselskaper er ute etter penger. Derfor er de villige til å ta høy risiko, sier Ole Andreas Engen, som er professor ved Senter for risikostyring og samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger.

— Det er riktig, men vi har lang erfaring, og vi har lært oss å drive i denne regionen. Vi kjenner godt til de politiske systemene og vi vet om hvilke konflikter vi må forholde oss til, sier Bratlie.

Kan ikke holde seg unna

DNO er slett ikke det eneste norske selskapet med virksomhet i urolige områder. Aftenposten har kartlagt åtte norske selskaper og funnet ut at de er til stede i et 40-talls i høyrisikoland, som kartet øverst i saken viser.

I enkelte av landene er faren for uroligheter og terror overhengende, mens noen av de andre landene er blant verdens mest korrupte.

Til sammen hadde Statoil, Telenor, Yara, Hydro og Aker Solutions inntekter på anslagsvis 100 milliarder kroner i 2011 fra risikoland, det viser tall fra årsrapportene. Noen selskaper rapporterer land for land, andre kun samletall for regioner, derfor kan vi ikke fastslå summen nøyaktig.

Den økonomiske gevinsten er for stor til selskapene kan la være å gå inn i risikoområder, mener forsker Indra Øverland ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi).

— Norge er et lite land, vi har ikke det samme innenriksmarkedet som USA eller Kina. Derfor må vi handle med andre land. Tankene om et isolert norsk næringsliv ignorerer de økonomiske realitetene. I mesteparten av verden er det mer korrupsjon enn i Norge og våre nærområder. Derfor er det uunngåelig at Norge og andre småland er til stede i land der det er fare for korrupsjon, sier han.

— Det er ingen som gjør dette for moro skyld. Der det finnes muligheter for profitt, vil det alltid være en avveining mellom økonomi og sikkerhet, sier professor Engen.

Møter utfordringer uansett

Og sjanser må de ta, oljeselskapene. For de aller fleste av dem har problemer med å holde farten inn i fremtiden. Deres tradisjonelle markeder i rolige land er modne, om ikke overmodne. Men selskapene vil ikke skrumpe inn, de vil vokse. Da blir løsningen å ta høyere risiko.

Selskapene har i hovedsak to valg, ifølge analytikere: De kan gå inn i land med ustabile regimer som innebærer politisk risiko og ofte problemer med korrupsjon og terror. Eller de kan gå inn på såkalt ukonvensjonell olje, som oljesand og oljeskifer, i land som USA og Canada. Da støter de på miljømessige og etiske utfordringer.

- Mange selskaper har ønsket å redusere den politiske risikoen, også Statoil, sier oljeanalytiker i Handelsbanken Anne Gjøen.

Ifølge henne tar DNO en høyere risiko enn det Statoil gjør.

- For DNO dreier det seg om å ta en kalkulert risiko. De går inn i nye områder på et meget tidlig tidspunkt, de gjør små investeringer i starten, og bygger opp en relasjon til myndighetene i landet, sier Gjøen.

Det meste av DNOs produksjon foregår på land. Det betyr at kostnadene ved å pumpe opp oljen bare er en liten brøkdel av kostnadene ved oljeboring på dypt vann. Dermed er mulighetene for å tjene penger gode.

DNO har ingen planer om å endre strategien sin etter terrorangrepet i Algerie. Det har heller ingen av de andre selskapene som omtales i denne saken. Samtlige understreker riktignok at de kontinuerlig vurderer risikoen i landene de er til stede i.

Trakk seg ut av Jemen

Jotun er Norges kanskje mest erfarne selskap når det kommer til å ta risiko i ukjent farvann. Malingseventyret som startet i Sandefjord på 20-talllet, har i dag vokst seg til et konsern med produksjonsenheter og lokalkontorer i nesten 100 land spredt over alle verdens kontinenter. Midtøsten og Asia har siden 60-tallet vært viktige regioner.

Så sent som i fjor førte Jotuns vurdering av den politiske utviklingen til at de valgte å avslutte produksjonsvirksomheten sin i Jemen.

Da hadde de holdt det gående siden 2006. Ingen nordmenn var i arbeid for Jotun i Jemen. «Det var vanskelig å drive trygt og effektivt, og vi så at det ikke bedret seg over tid», er alt kommunikasjonsdirektør Sverre Knudsen ønsker å si om saken.

Ønsker etikkdebatt

Ole Andreas Engen ved Universitetet i Stavanger tror det nå vil komme en debatt om risikoen norsk næringsliv tar i utlandet.

- Det kan bli en stor debatt som tar opp flere ting, som metodene for risikovurdering, om analysene av trusler i ulike land er gode nok, og om norske myndigheters forhold til Statoil, sier Engen.

Men debatten bør ikke bare handle om faren for liv og helse, mener Nupi-forsker Indra Øverland.

- For norske selskaper er det nå et veldig fokus på terror, men de etiske utfordringene knyttet til korrupsjon, arbeiderrettigheter, lokalt miljø og klimaendring er ofte større. På disse områdene blir det imidlertid sjelden like dramatiske tv-bilder, sier han.

Norsk næringsliv har støtt på mange uventede problemer i sin ferd til høyrisikoland. Blant annet ble det tidlig på 00-tallet avslørt at Statoil hadde betalt bestikkelser til en iransk tjenestemann som skulle sikre dem en kontrakt for utbygging av gassfeltet South Pars.

Korrupsjonsskandalen gikk hardt utover selskapets omdømme, og endte med at konsernsjef Olav Fjell måtte gå.

Telenor i trøbbel

Det er telegiganten Telenor som har stått i flest stormer de siste årene. Etter en massiv satsing i blant annet Asia og i Russland, har Telenor plassert seg godt inne på listen over de ti største teleselskapene i verden.

I dag har Telenor bare en fjerdedel av inntektene sine fra Norge. Verdien av Telenors investeringer i utlandet er rundt 100 milliarder kroner. Avkastningen Telenor har tatt hjem er 73 milliarder.

Med på kjøpet har Telenor fått etikktrøbbel i Bangladesh, da en underleverandør ble tatt for barnearbeid og livsfarlige arbeidsforhold. Engasjementet har kostet heftige eierstrider både i Bangladesh, mot fredsprisvinner Muhammad Yunus og i Russland mot milliardæren Mikhail Friedman. Og det har kostet korrupsjonsanklager og tapte milliardlisenser i India.

Kommunikasjonssjef Tor Odland i Telenor Group sier det er mange land selskapet ikke har gått inn i fordi risikoen har vært for høy. Han vil ikke navngi andre land enn Iran, men sier at det i tillegg gjelder flere land i Asia.

— Vår bransje er ung, og den er viktig for samfunnsutviklingen, fordi den infrastrukturen vi bygger har en høy, strategisk verdi. Det er en høy grad av politisk interesse for det vi gjør, sier Odland.

Vil gjøre godt

De norske selskapene er opptatt av at de er med på å bygge opp landene de er inne i, ikke bare med arbeidsplasser, skattebetaling og kompetanse.

- I de kurdiske områdene i Irak støtter vi blant annet utdanning av kurdisk ungdom til jobber i oljeindustrien. Det er viktig for oss og viktig for dem, sier Bratlie i DNO.

— Vi tar med vårt norske tanke- og verdisett, som baserer seg på åpen kommunikasjon og det å ta samfunnsansvar. Vi må ta et ekstra ansvar for å bygge respekt for menneskerettigheter, nulltoleranse for korrupsjon og generell samfunnsbygging, sier Odland i Telenor.

Professor Torger Reve ved Handelshøyskolen BI er usikker på om norske selskaper egentlig bidrar med så mye positivt for lokalsamfunnene.

— Det finnes vel eksempler på at selskaper har bedret situasjonen i land de er involvert i, men det er ingen garantier her. Dersom selskapene blander seg i den politiske situasjonen, blir de bare kastet ut. Jeg tror ikke de landene norske selskaper går inn i blir mer demokratiske. Tvert imot. Pengene de bidrar med kan heller føre til at regimene får et lengre liv, sier Reve.