Bondevik-regjeringens vedtak i 2003, om 40 prosent kvinneandel i allmennaksjeselskapenes (ASA) styrer hadde to begrunnelser. For det første mente man at kvinner ble diskriminert innad i bedriftene, de ble ikke forfremmet like raskt som menn på grunn av mannssjåvinistiske holdninger. For det andre mente man at kvotering av kvinner ville lede til bedre økonomiske resultater fordi de mange dyktige kvinnene som ble forbigått av middelmådige menn, ville få sine rettmessige plasser i styrene og dermed heve kompetansenivået.

Like rask karrière

En rekke studier viser nå at den første begrunnelsen var feil. Så lenge kvinner jobber like mye som menn og ikke tar lengre pauser som hjemmeværende eller deltidsarbeidende, har de like rask karrièreprogresjon som menn. Siden premisset om at dyktige kvinner blir holdt tilbake var feil, ble også resultatet av kvotering det omvendte av hva man hadde tenkt seg. Man kvoterte inn mindre erfarne kvinner i stedet for mer erfarne og mer kompetente menn.

Umiddelbart er det lett å forstå at man har tenkt at det må forekomme diskriminering av kvinner i arbeidslivet. Det er jo få kvinner i toppstillinger og styreverv, men mange kvinner i lavere stillinger. Men kanskje har dette andre og mer naturlige forklaringer?

Skal man nå toppen av næringslivet, må man velge utdanninger som siviløkonom, ingeniør, jurist eller til dels visse naturvitenskapelige retninger.For det første er andelen kvinner som jobber deltid eller er hjemmeværende på heltid svært høy. Selv relativt korte perioder som hjemmeværende eller deltidsarbeidende vil gjøre det vanskelig eller umulig å nå toppstillinger som krever meget lange arbeidsdager kontinuerlig over år.

Ma ha relevant utdannelse

For det andre blir det feil å se på hvor mange unge kvinner i dag som har høyere utdannelse når man avgjør hvor mange kvinner som er kvalifisert til styreverv. Styreverv og toppstillinger besittes i hovedsak av menn og kvinner fra begynnelsen av 40-årene frem til rundt 67. Man må altså se på hvor mange kvinner som tok relevant høyere utdannelse for ca. 17— 42 år siden. I denne gruppen som helhet var det langt færre kvinner som tok høyere utdanning, og spesielt var det færre som tok relevant høyere utdanning.

Skal man nå toppen av næringslivet, må man velge utdanninger som siviløkonom, ingeniør, jurist eller til dels visse naturvitenskapelige retninger. For eksempel var det i 1975 ni ganger flere menn enn kvinner som gikk på Norges Handelshøyskole. Selv i 1990 gikk det fortsatt nesten dobbelt så mange menn som kvinner der. Det er først i løpet av de neste par tiårene at de kullene med kvinner som har tatt like mye relevant utdannelse har fått jobbet lenge nok til å jevne ut kjønnsbalansen i de høyeste stillingene.

Skal man avgjøre presist hvorvidt kvinner diskrimineres med hensyn til forfremmelser, må man altså se på hvor raskt menn og kvinner med lik utdannelse og like jobber forfremmes når de faktisk jobber like mye. Sosiologene Sigtona Halrynjo og Selma Therese Lyng publiserte for eksempel I 2010 en studie av 3924 norske jurister, sivilingeniører og siviløkonomer og fant ingen kjønnsforskjeller i karrièrerealisering mellom kvinner og menn uten barn. Det var kun parenes fordeling av primæromsorg for barn som gjorde at mange kvinners karrièrer sakket akterut.

Mer deltid og hjemmeværende

Sosiologen Fabian Ochsenfeld konkluderte tilsvarende i sin studie av karrièreprogresjonen til tyskere med høyere utdannelse at kvinner ikke ble diskriminert i arbeidslivet. Årsaken til at flere menn nådde høye stillinger i næringslivet var at kvinner i større grad jobbet deltid eller var hjemmeværende. Eller de hadde tatt utdannelser innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, noe som sjeldent kvalifiserer til toppstillinger. Det samme later til å være tilfellet i USA, der en studie utført av forskere ved Carnegie Melon University så på karrièreprogresjonen til 16 000 ledere over en 14 års periode og fant at kvinner ble forfremmet like raskt som menn.

Forfremmes raskere

Det er også tegn til at kvinner ikke bare forfremmes like raskt som menn, men kanskje raskere. En gjennomgang av norske sivilingeniørers karrièreprogresjon viste at blant sivilingeniører ansatt i tekniske stillinger i NHOs medlemsbedrifter nådde kvinner raskere lederstillinger enn menn, mens en studie av USAs 100 største selskaper fant at kvinnelige toppledere i disse selskapene hadde fått disse raskere enn menn i tilsvarende stillinger.

Jeg finner det også sjokkerende at den daværende regjeringen ikke grundig evaluerte om det faktisk var et glasstak før den iverksatte radikale tiltak for å fjerne det. Baserer vi oss på forskning, og ikke bare antagelser og anekdoter, er det altså ingen grunn til å tro at det finnes et glasstak for kvinner i Norge eller andre vestlige land. Siden det tok meg bare 30 minutter å google frem disse studiene kan man nesten lure på om feminister ikke har internett, for så enkelt er det altså å avkrefte en av de mest sentrale forestillingene i likestillingsdebatten.

Sjokkerende av regjeringen

Jeg finner det også sjokkerende at den daværende regjeringen ikke grundig evaluerte om det faktisk var et glasstak før den iverksatte radikale tiltak for å fjerne det. Resultatet er blitt at kvoteringslovgivningen har bygget en glassheis kvinner med manglende erfaring kan ta helt til toppen, forbi mer kvalifiserte menn.

Gjennomsnittsalderen for kvinnelige styremedlemmer er nå hele åtte år lavere enn for menn og kun 31 prosent av dem har toppledererfaring i motsetning til 69 prosent av mennene. Ikke uventet er derfor den lovede økonomiske gevinsten uteblitt, noe flere studier som har evaluert de økonomiske konsekvensene av kvotering viser.

Gir dårligere lønnsomhet

Muligens har vi i stedet tapt penger. Ahern og Dittmar fant for eksempel at selskapene som ble tvunget til å kvotere inn flere kvinner i snitt har hatt dårligere verdiutvikling enn de som ikke måtte det. Og de virksomhetene som måtte kvotere inn flest har hatt dårligere verdiutvikling enn de som måtte kvotere inn færrest. Matsa og Miller fant at bedrifter som måtte kvotere i snitt har hatt lavere avkastning på kapitalen enn de som ikke ble tvunget til det.

Vi har skapt problemet vi prøvde å løse; diskriminering basert på kjønn og underkvalifiserte representanter i styrene, og muligens tapt pengene vi trodde vi skulle tjene på løsningen. Årsaken er at vi ikke gadd å sjekke om problemet egentlig eksisterte.