Det var fred igjen. Og i 1945 sang Arve Opsahl «Når det kommer en båt med bananer» på plate. Året etter sto tusener av mennesker på kaia i Oslo og sang den samme sangen. Oppmøtet skyldtes en stor begivenhet. Skipet «Mosdale» la til kai med den første bananlasten etter krigen.

40 år tidligere hadde trelasthandler Christian Matthiessen truffet en britisk bananimportør under en togreise i England. Underveis inngikk de to en avtale om at Matthiessen skulle produsere trekasser for bananimportøren, mot at han fikk enerett på bananimport i Skandinavia. Matthiessen ble kjent som Banan-Matthiessen, selskapet fikk siden navnet Bama.

Og bananen fikk raskt et godt rykte. I dag er den Norges klart mest populære frukt (selv om den strengt tatt må klassifiseres som et bær). I fjor spiste vi i gjennomsnitt 17,4 kilo hver. Epler er nummer to på listen, drøyt fire kilo bak. Men de kan komme til å gå forbi, hvis ikke noen snart finner løsninger på problemene som murrer i bananindustrien. For der eplene dukker opp i ulike varianter i fruktdisken vår, er alle bananene av samme type – Cavendish. Og det gjør dem svært sårbare.

Ny sykdom.

Soppen angriper nedenfra. Den kryper inn i røttene og stiger med vannet når planten drikker. Et stillferdig, dødelig angrep er i gang. Soppen fester seg i plantens «blodårer», vokser til en slags blodpropp og stanser tilførselen av næring og vann.

Bonden ser at bananbladene henger mer enn vanlig. De gulner i kantene. «Det er en gammel plante», kan han tenke, «den har fått litt lite næring». Men snart gulner også naboplanten, så hele feltet. Det er ikke alderdom, det er panamasyken. I løpet av et par år kan hele plantasjen være truet. Og med den, bondens levebrød. Panamasyken har fått verdens bananindustri til å kollapse tidligere. Nå er den smilende, gule frukten truet igjen, og bananforskerne har ingen erstatning på trappene som ligner den Cavendish-bananen vi kjenner i dag.

– De alternativene vi har, både smaker og ser annerledes ut, sier professor Rony Swennen ved Katholieke Universiteit Leuven i Belgia. Han har jobbet med bananer i 30 år.

Banankrisen har vært varslet i flere år. Ifølge de mest dystre spådommene vil den komme i løpet av knappe ti år. Forsker Rony Swennen tror, litt mer optimistisk, at det kan ta 20 år før dagens eksportbanan må gi tapt. Hvis forskerne klarer å finne en Cavendish-erstatning, mener han det enten må være en genmodifisert variant, eller en med et helt annet utseende og annen smak. Bransjen har jobbet med å krysse frem nye banantyper i 50 år. Det er vanskelig å finne en som har ønskede egenskaper, samtidig som den tåler å transporteres over halve kloden. Én av toppkandidatene finnes allerede i enkelte butikker. Den er rød, mindre og søtere enn Cavendish. Men selv om forbrukerne blir fornøyde med denne løsningen, er den også bare midlertidig. For bananhistorien vil gjenta seg.

Informasjonssjef Hanne Linnert i Bama er ikke redd for at bananene skal forsvinne. – Hverken vi eller vår leverandør Dole har noen tro på at bananen vil dø ut. Det er en så stor industri, og det gjøres så mye arbeid på området, at erstatninger alltid vil komme. En ny variant som heter Goldfinger er allerede på markedet.

Linnert har ikke smakt nykommeren. Den er utviklet på Honduras og er blitt populær i Australia. De som har smakt den, mener den har et aber i forhold til dagens banan: en tydelig smak av eple.

Har skjedd før.

Hvis besteforeldrene dine hevder at bananer smakte annerledes da de var små, har de sannsynligvis rett. Frem til 1950-tallet var det Gros Michel-bananer som kom med båt til Norge. De var søtere, mer kremaktige enn de vi spiser i dag. Gros Michel tålte transport bedre, men ikke sykdom. Da panamasyken dukket opp, gikk den ned for telling i løpet av en tiårsperiode. Men Cavendish kom til unnsetning i grevens tid, og den var motstandsdyktig mot sykdommen – i hvert fall for en periode.

Banansorten har forandret seg forsvinnende lite siden den inntok verdensmarkedet. Mens panamasyken har fortsatt å utvikle seg.

Frøfri.

For tusenvis av år siden, antagelig i steinalderen, fant en mann eller kvinne en nokså spesiell bananplante. Fruktene den bar hadde ingen steiner, i motsetning til andre bananer som var fulle av dem. Slike planter dukker opp naturlig fra tid til annen, fordi en genetisk skade hindrer frø og pollen i å utvikle seg normalt. Restene av frø i slike bananer dukker opp som mørke striper i fruktkjøttet.

Men denne gangen tok noen stiklinger fra planten og dyrket disse, og slik spredte den seg videre. Den frøløse, sterile bananen fikk fotfeste. Sjøfarere tok bananplantene med seg fra Asia til Afrika, og da europeerne dro til Amerika, var bananer en av de første fruktene de innførte. Den frøløse bananen ble en kulinarisk, global suksess.

– Bananen er vår første fast-food, sier forfatter Dan Koeppel til Scientific American. Koeppel har skrevet boken Banana – The Fate of the Fruit that Changed the World. Bananens fremste fast-food-egenskap er at den smaker det samme hver gang. Men «fastfrukten» har også sine ulemper: Den slutter å utvikle seg.

Vanlige planter krysser seg med hverandre ved hjelp av pollen, og nye planter får en blanding av foreldreplantenes gener. Sterile planter– som bananen – er genetisk identiske fra generasjon til generasjon, med unntak av noen få, tilfeldige mutasjoner. Da plantasjeeierne begynte å dyrke Cavendish på 1960-tallet, kunne ikke denne bananen infiseres av soppen som forårsaker panamasyke. Men også sopp forandrer seg fra generasjon til generasjon, og i 1993 dukket det opp en variant av sykdommen som også angrep Cavendish.

Tropisk variant fire av panamasyke har lagt Cavendish-produksjonen brakk i flere asiatiske land. Den har ennå ikke spredd seg til Afrika og Amerika, men ekspertene mener det er et spørsmål om tid. Da den rammet bananplantasjene fra 1920-1950-tallet, var bøndenes strategi å rømme. De tok stiklinger med seg, fant et nytt stykke land og startet om igjen. Med stiklingene fulgte jord, og med jorden soppen som gir sykdom. Den onde sirkelen tok slutt da det ikke var mer jord igjen å flytte til.

I dag brukes rene stiklinger på nye plantasjer. De er garantert friske når de settes ut. Vi vet mye mer om hvordan sykdommen spres nå, enn for 50 år siden, men denne informasjonen når ikke ut til alle. Og ettersom soppen bæres med jord, er den fortsatt svært vanskelig å holde tilbake. Det kan være nok at det henger igjen litt infisert jord under skoen din når du kommer inn på en bananplantasje.

Og panamasyken er bare én av flere sykdommer som rammer bananene. En plante som ikke utvikler seg er sårbar overfor en rekke bakterier, sopp og virus som gjør nettopp det. Flammekur. – Nå må vi brenne det, så må vi gjerde inn området, og vi slutter ikke å brenne. Hver uke, hver uke må vi brenne.

Slik forteller den filippinske bonden Romeo Suyo til organisasjonen Bioversity International om hvordan det er når plantasjen blir rammet av sykdom. Når banansykdommer ikke kan motvirkes effektivt med sprøytemidler, tyr mange til ild. Infiserte planter trekkes opp og restene av dem brennes på stedet, ilden må fôres for å gi høy nok temperatur til å drepe sykdomsbæreren. Av og til hjelper det ikke uansett, og bøndenes eneste valg er å forlate plantasjen.

Filippinene er verdens nest største Cavendish-eksportør, etter Ecuador. Store sykdomsutbrudd får konsekvenser for landets økonomi. Men også enkeltmennesker som Romeo Suyo rammes: 2,8 millioner husholdninger er avhengige av den lokale bananindustrien. Frukten er livsviktig for en halv milliard mennesker verden over, men nettopp det gir håp for fremtiden.

Lever på bananer.

For noen spiser fortsatt Gros Michel. Bananen forsvant fra eksportmarkedet, men den ble slett ikke utryddet. Den klarer seg fint på mange små plantasjer, sammen med et bredt utvalg av andre sorter. 85 prosent av den globale bananproduksjonen forbrukes lokalt. I Burundi og Rwanda spiser hver innbygger i gjennomsnitt 450 kilo bananer hvert år. Det samme er tilfellet i Uganda, der ordet matooke brukes både for banan og for mat. Men det er altså ikke Cavendish det går i, det er en hel haug ulike banansorter. Det finnes rundt 1200 av dem. Noen kokes, andre stekes, noen spises rå, mens atter andre drikkes. Hvilken banan som egner seg til hva, er velkjent blant dem som har bananer som hovedmåltid.

Bananprofessor Rony Swennen og kollegene hans samarbeider med organisasjonen Bioversity International for å lagre alle verdens bananer. Fordi mange av dem altså ikke har frø, har universitetet samlet stiklinger av så mange friske planter som mulig fra hele verden. De har også frysere fulle av millimeterstore planter. En teknikk som kalles kryopreservering gjør det mulig å fryse ned plantene uten å ta livet av dem. Med stiklinger og frosne planter håper man å kunne ivareta verdens bananarv.

Stadig er forskere ute og leter etter nye varianter. For i løpet av noen tusen år klarer selv sterile planter å utvikle seg såpass gjennom tilfeldige mutasjoner, at man kan snakke om en ny type banan. Og selv om frøfulle bananer er uspiselig, er de ikke ubrukelige. De kan brukes i kampen mot banansykdommer.

Mangfold gir håp.

– Vi har tre muligheter, mener Swennen. – Vi kan forsøke å stanse spredningen av sykdommer, vi kan begynne å dyrke andre varianter enn Cavendish, eller vi kan bruke genteknologi for å gjøre bananene motstandsdyktige mot sykdommer. Selv mener han alle tre midler bør tas i bruk. Det første er det vanskeligste, ettersom det ikke finnes noen kjent kur mot flere av banansykdommene, i andre tilfeller er forskningen på et svært tidlig stadium. Allikevel må man fortsette å spre informasjon om sykdommene til de som jobber med bananer.

Swennen tror også bananmarkedet kan være modent for flere typer. – Vi kan kjøpe varianter av andre frukter, hvorfor ikke bananer? Dersom en bonde dyrker flere varianter, vil plantene hans være mindre utsatt, fordi ulike typer kan stå imot ulike sykdommer. Blir plantasjen rammet av en sykdom, vil kun en del av produksjonen ødelegges.

Den siste muligheten er kontroversiell, men mulighetene er store. Ved Swennens laboratorium har de allerede laget genmodifisert Cavendish og andre typer. Genene kan overføres fra andre planter, eller fra én banan til en annen, slik at fremmede arter holdes utenfor. Testdyrking er satt i gang i Uganda. Neste skritt blir å designe varianter som er motstandsdyktige mot sykdommer. Og de som jobber med genmodifiserte bananer har en fordel, mener Swennen.

– Ettersom bananene er sterile, er det jo ingen fare for at deres nyinnsatte gener skal spre seg i naturen. Vi har ingen frø som kan komme på avveie.

Storfavoritt.

Dersom bananen skulle forsvinne, ville Asgeir Brevik få problemer. Han er forsker, doktor i ernæringsvitenskap, og lever bare på rå frukter og grønnsaker. Brevik bruker bananer som en slags erstatning for brød.

– Hvis noen hadde rappet alle bananene mine, er det nesten umulig å tenke seg at jeg kunne levd sånn som jeg gjør nå. Jeg spiser 10-15 bananer om dagen. Rekorden er 25. Den gangen besto middagen av bananer, og Asgeir Brevik var spesielt sulten. Men normalt anslår han at kostholdet består av omtrent 50 prosent bananer, mer om vinteren enn om sommeren, for bananen er like god året rundt. Nok en gunstig «fast food»-egenskap.

Han beskriver bananen som et rent drivstoff som gir lite restprodukter i kroppen. Dessuten setter han pris på at den er både lett å reise med og billig. – En moden banan fordøyes veldig lett og inneholder en del kalorier. Derfor brukes den også mye av idrettsutøvere når de skal ha rask energi etter å ha gjort noe fysisk anstrengende. For eksempel etter å ha løpt en maraton.

Påfyll.

– Der kommer Kristian med litt snaue sokker! Med ropert og skrikende hawaii-skjorte ønsker speakeren på Nordmarka Skogsmaraton løperne velkommen inn i målområdet. Der venter sportsdrikk, rosiner – og ikke minst bananer. Stivbeinte utøvere skreller de halve bananene før de tygger i seg energireservene.

– Bananer er glimrende mat under maraton, mener Olav Olsen. 66-åringen fra Arendal har nettopp fullført sin 85. maraton og sin n’te halve banan. – De smaker godt og er fulle av karbohydrater.

Banan er en god kilde til både karbohydrater, stivelse og kalium. Ernæringsviter Asgeir Brevik mener fruktens popularitet skyldes at den er lett å få i seg, og at den metter godt. Også er den mild på smak. Disse egenskapene gjør at bananen er noe av det første – og siste – mange av oss spiser her i livet. Om en generasjon eller to minnes vi kanskje den gule Cavendish’en med nostalgi, mens barna forlengst har vent seg til at bananer er røde.

Kilder: Bioversity International, Plant Management Network International, The Philippine Star