Det er kanskje ingen stor overraskelse at dette skjer under ledelse av den erfarne KGB-mannen Vladimir Putin. Men uvante metoder kan ikke skjule at dette er regulær krigføring mot en annen stat.

SIDEN RUSSLAND annekterte Krim-halvøya i mars, har soldater i umerkede uniformer kjempet sammen med lokale opprørere i Øst-Ukraina. Russiske panserkjøretøyer har rullet over en internasjonal grense i ly av nattemørket.

I juli ble et passasjerfly fra Malaysian Airlines skutt ned og nesten 300 uskyldige mennesker drept. Det er aldri blitt fastslått hvem som avfyrte rakettene, eller hvem som leverte dem. Men de russisktalende separatistene i den selverklærte Folkerepublikken Donetsk har neppe kompetanse til å håndtere avanserte våpensystemer helt på egen hånd.

Samtidig strømmer en flom av propaganda og desinformasjon ut over befolkningen i Russland. Appellene til russernes fedrelandskjærlighet går rett i hjertet på mange. Særlig hos folk som får det meste av sin informasjon om verden fra russiske TV-nyheter.

«SNIKINVASJONEN» de siste dagene føyer seg inn i et velkjent mønster. Vi er etter hvert blitt vant til at mer eller mindre kamuflert russisk personell og utstyr plutselig dukker opp på den ukrainske landsbygda. Putins hensikt er åpenbart å holde Ukraina under konstant press. Marerittet er et Ukraina som både er medlem av EU og NATO. Og det har sikkert vakt bekymring i Kreml at den ukrainske hæren har bitt overraskende godt fra seg mot separatistene i sommer.

Putins hensikt er åpenbart å holde Ukraina under konstant press. Marerittet er et Ukraina som både er medlem av EU og NATO.

Russland ønsker seg et Ukraina som er orientert like mye østover som vestover. Moskva vil ha en nabo som gjerne kan kalle seg nøytral, men som alltid faller ned på russernes side når det gjelder.

UKRAINERE flest har andre ønsker for fremtiden enn å være et russisk lydrike. De ser for eksempel at Polen har brukt tiden siden kommunismens fall til å bygge opp økonomien og skape et moderne europeisk samfunn. Selv har de opplevd mer enn 20 bortkastede år.

Russland holder fremdeles linjene åpne til Kiev. Så sent som tirsdag møtte president Putin sin ukrainske motpart Petro Porosjenko til samtaler i Minsk.

Putin forsikret etterpå at han ville gjøre alt for å støtte en fredsplan for Øst-Ukraina og «skape en atmosfære av tillit». Noen timer senere trappet Russland opp konflikten. Dette er et dobbeltspill som demonstrerer Putins grunnleggende kynisme, om noen skulle ha behov for en påminnelse.

PUTINS OPPTREDEN viser at straffetiltakene mot Russland foreløpig ikke virker avskrekkende. Men dette kan endre seg hvis sanksjonene begynner å ramme statsfinansene. Det finnes tegn som tyder på at noe slikt er i ferd med å skje.

Ingen vestlig regjering ønsker en militær konfrontasjon med Russland. Sanksjonspolitikken er fortsatt eneste realistiske mulighet. Det bærer mot forsterkede straffetiltak — selv om det også innebærer et økonomisk offer for oss selv.