— Lenge var problemet å få tak i nok folk. En gang begynte 90 nordlendinger samtidig, en annen gang dro noen fra personalavdelingen til Oslo og kom tilbake med 20-30 pakistanere. I 1971 ble det så ille at vi måtte ta inn kvinner! forteller Arne Johan Finne.
Han er én av seks veteraner fra Nikkelverket som har tatt plass i et panel i Kristiansand folkebibliotek denne torsdagskvelden. Arrangementet heter «Hva skjedde på Nikkelverket i 1975?» og arrangører er historieorganisasjonen Memoar, Falconbridge Nikkelverk Arbeiderforening og biblioteket. Stadig må flere klappstoler bæres inn, for folk strømmer på. Til slutt er det over 100 — mange med tilknytning til hjørnesteinbedriften, men ikke alle.
Industrielt vendepunkt
Nylig publiserte Fædrelandsvennen en kronikk skrevet av Bjørn Enes, mangeårig Falconbridge-arbeider og fagforeningsleder, nå frilansjournalist og aktiv historieinnsamler via Memoar. Kronikkens hovedinnhold, muligens i overkant konsentrert, var dette: Fra 1910 til økte sysselsettingen på Nikkelverket i Kristiansand så å si sammenhengende i 65 år. På det meste var der 1600 arbeidsplasser. Så, sommeren 1975, snudde det brått. Siden har det fortsatt nedover, samtidig som produksjonsvolumet er mangedoblet og miljøproblemene løst. Samme bemanningskurve gjelder for industrien i hele Norge, og faktisk for hele OECD-området.Ettersom Enes' budskap allerede har vært på trykk, skal denne artikkelen dreie seg om andre ting fra Nikkelverkets fargerike historie. Og sentrale tema på biblioteket skal vise seg å bli det man kan kalle de psykososiale forhold, samt gradvis tilnærming mellom arbeider— og funksjonærstandene.
Funksjonærsåpe
— Rundt 1975 fikk vi arbeidere funksjonærsåpe. Etter hvert fikk vi funksjonærhåndklær også, minnes Kåre Knudsen, som ble pensjonist for 20 år siden. Da hadde han jobbet ved verket siden 1960.
— Første dagen måtte jeg ned i et svart hull i smeltehytta. Det var ikke noe annet enn gass og kullstøv der, og jeg lærte meg kjapt hvor det var vinduer å åpne når gasskyene kom. «Her kan jeg ikke bli», tenkte jeg. Men det ble 38 år, beretter Knudsen.- Visst var det er pytons miljø, bekrefter Wiggo Svendsen - ingeniør og etter hvert en sentral mann i bedriftsledelsen. Men Svendsen har også et annet budskap som er med på å forklare Nikkelverkets bemerkelsesverdige utvikling de siste 40 år:
— På den ene siden hadde og har vi enormt dyktige forsknings- og prosjektavdelinger. På den andre side finnes en voldsom kompetanse og kreativitet i arbeidsstokken. Alle har noe å bidra med. Da formannsveldet var over og vi fikk podet inn tankegangen «Har du en god idé, så sett i gang!», så løsnet det. Og vi i ledelsen lærte at den som har ideen, også skal ha kredit for den. Ellers får vi ikke flere ideer, konstaterer Svendsen.
Lei krefthistorie
Utallige, lystige anekdoter til tross: Moro har det ikke alltid vært. Bedriftslege Høgetveit oppdaget en skremmende overhyppighet av kreft blant de ansatte på Nikkelverket - for enkelte krefttyper opptil 30 ganger normalforekomsten.
— Det ble tatt på største alvor. Ledelse og fagforening jobbet tett sammen for å få til en ny fabrikk med nye, bedre produksjonsmetoder og med et miljø uten kreftfare, forteller Arne Johan Finne. Samme mann beretter at da han først begynte å bruke støvmaske i et miljø hvor det definitivt var på sin plass, ble han ertet for jåleri.- Jeg hadde jobbet i skobutikk og var vant til et helt annet arbeidsmiljø da jeg begynte ved verket i 1974. Det var så hyggelig å sette seg ned og ta en røyk av og til. Og se hva det er blitt til i dag! bemerker Bjørg Bakken om arbeidsplassen hvor all tobakk er bannlyst.
Nær konkI 1982 ble det dramatisk, i den forstand at Falconbridge-konsernet var nær konkurs. Nikkelprisen gikk helt i kjelleren, men konsernet fortsatte likevel å produsere for lager. Da kassa var tom og metallet måtte selges ut til bunnpris, holdt inntektene til tre ukers drift.
— Bill James ble satt på som konsernsjef. Han var en brumlebass som ga beskjed: «70 mann skal vekk fra Nikkelverket». Vi måtet forklare at vi var i Norge, og at det skjer på andre måter her. Så fikk vi halvannet år på oss, og prosessen ble snudd til noe positivt. Vi fikk en lojal arbeidsstokk med gode ideer, sier Wiggo Svendsen.
Trusselen fra Ontario
At aktiviteten ved Nikkelverket skulle bli flyttet til Canada, var en trussel som dukket opp hvert tiende år, omtrent, ute på Kolsdalen.
— Helt tatt ut fra lufta var den ikke. Bakgrunnen var et vedtak i delstatsregjeringen i Ontario, som sa at all malm hentet ut av deres gruver, også skulle prosesseres i Ontario. Det gode var at Nikkelverket var så dyktig på å hente ut også de andre metallene fra malmen. I tillegg ble trusselen et incitament til stadige forbedringer ved verket. Og så hører det med til historien at Eivind Wigstøl, direktøren som gikk i bresjen for så mange positive forandringer av både teknologisk og sosial karakter, hadde pondus og ble hørt på i Canada, sier Wiggo Svendsen om utflaggingsspøkelset. Det som ikke lenger går igjen der ute i industrilandsbyen vest for Kvadraturen.